Kriser på løpende bånd

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til sette et helt kontinent, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et veldig tidlig tidspunkt i dramaet.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Junker har oppsummert det hele veldig godt i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas

Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i Eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene til de mer etablerte partiene.

Spania

Spania på sin side har ”endelig” krøpet til korset og bedt om krisehjelp for å rekapitalisere spanske banker. Dette ser ut til å medføre et kriselån på 100 milliarder Euro fra EU. Om det følger med noen nye politiske krav har ikke blitt signalisert tydelig ennå. Uansett så mener nok den spanske regjeringen at de allerede har gjort det som er nødvendig for å møte budsjettkravene. På den andre siden er det langt flere som peker på at et slikt lån ikke løser noen problemer på langsikt. Sånn sett faller også denne løsningen godt på plass sammenlignet med det mest som allerede er gjort. Siste ord er neppe sagt i spørsmålet om Spania.

Kypros

Kypros har også begynt å gjøre seg gjeldende. Ikke bare fordi de tar over formannskapet i EU fra 01. juli i år, men fordi også de har økonomiske problemer som de ikke klarer å håndtere alene. Nå skjelver ikke finansmarkedet nevneverdig mye på grunn av en økonomi som utgjør snaue 0,2 prosent av Eurosonens BNP, men rarere ting har skjedd før. Kypros valgte å gå til Russland i 2011 for sikre seg et lån på 2,5 milliarder Euro. Mye tyder på at de politiske kravene fra Russland var mye hyggeligere enn de fra troikaen. Men nå sliter en av sommerøyas banker med kapitalkravet og siden banken er så stor, i kypriotisk sammenheng, trenger den midler tilsvarende 10 prosent av Kypros sin BNP. Dette er midler de for øyeblikket ikke har. Det snakkes om en mulig krisehjelp på rundt det dobbelte av lånet i 2011.

Italia

Italia har i en lengre tid forsøkt å fly under radaren. Spesielt radaren til finansmarkedet. Det har de tidvis lyktes godt med, men de dras stadig inn i diskusjonen og det til Mario Montis store irritasjon. Sist ute var Østerrikes finansminister som tok til ordet for at også Italia må rydde opp i eget hus. Noe selvfølgelig Monti mente var fullstendig uakseptabelt. Hans målsetting er å rydde i eget hus, så klart, men at dette samtidig må kunne gjøres uten altfor mye støy utenfra. For jo mer støy det er i Eurosonen jo høyere blir rentene til Italia ser det ut til og det helt uavhengig av hva som sies eller gjøres i Italia. For kort tid siden raste renten på spanske statsobligasjoner opp. Noe som også fikk konsekvenser for Italia som også fikk høyere renter. Spania hadde på det meste i overkant av 6,8 prosent mens Italia landet på 6,2 prosent.

Ingen utvei

I slutten av juni skal det være toppmøte i EU og enigheten om veivalg er ikke spesielt stor. Tyskland står på sitt om at veien videre innebærer tettere oppfølging av den allerede vedtatte finanspakten. Altså bedre nasjonal oppfølgning av budsjetter og gjeld. Frankrike har på sin side fått flere røde blodlegemer og føler seg langt mer kallet til å fronte en alternativ agenda. Hollande har foreslått en vekstpakt av verdi rundt 120 milliarder Euro. Høres kanskje spenstig ut når det ikke skal brukes penger, men i realiteten er det kun 10 milliarder nye Euro som foreslås. Øvrige midler omlokaliseres eller hentes inn fra sentralbanken. Poenget er uansett å investere for å øke aktiviteten i økonomien.

Tyskland forsøker nå å helle kaldt vann i hodet på alle som spekulerer i hva som kan skje eller ikke skje på dette toppmøtet. Merkel sier at en endelig løsning ikke vil komme på et møte alene. Hun forsøker selvfølgelig å dempe forventningen slik at finansmarkedet ikke skal bli altfor mye skuffet (igjen) og dermed dra børsene opp og ned annenhver dag. Det eneste som virkelig kunne ha sjokkert var jo om det faktisk kom en endelig løsning på problemene på dette møtet.    

Mediene liker å leke med ord og Grexit har lenge vært symbolet på Hellas sin uttreden av Eurosamarbeidet. Det er fremdeles mye usikkerhet knyttet til Hellas og Euroen og om de forblir eller må ut av samarbeidet. Tilsvarende usikkerhet er knyttet til Euroen hvis Hellas faktisk går ut av samarbeidet. The Economist spekulerte for noen uker siden i hva dette ville kunne medføre. Da listet de opp mulige scenarioer med overskriften: Spaxit, Ixit, Porxit og Eirexit. Fra vår side drister vi oss til å spekulere i at det ikke blir noen krisexit.

En slags 18. mai tale

Nasjonaldagen er over. Bunaden er hengt tilbake i påvente av konfirmasjon. Pølsene er fortært, sløyfene er igjen slappe og barnetoget har gått og lagt seg. Folket har lyttet til ”tale for dagen” av varierende kvalitet og lengde. ”En  17.mai  tale” var før et begrep forbundet med ”unorske” svulstige hurrarop om demokrati, frihet, sjølråderett, barnetoget i sentrum = nasjonens framtid, til  forskjell fra militær maktbrynde som er så påtrengende i andre lands nasjonaldager.

I dag er 17. mai talen snart den eneste dagen vi snakker sant om Norge. Et fredelig land i en økonomisk og sosial velstand ubegripelig for de fleste folk  i verden. Men i de øvrige 364 av årets dager virker det som om det meste i Norge  er elendighet, skal man tror nettsidekommentarfeltet og mange leserinnlegg.

Man skal ikke så langt utenfor riksgrensen og norsk territorialvann, før livssituasjonen er en helt annen. Jobber det 60 000 svensker i Norge fordi nordmenn er så vakre, smarte og morsomme? Svensk ungdom jobber i Norge ikke direkte av nød, men fordi de ikke får noen jobb i landet hvor de er født. Polakker slår seg til her, til tross for at mange er blitt lurt til å arbeide på uverdige vilkår, fordi de ser at barna deres kan få en trygg framtid.

Det danske lønnsoppgjøret i år ga i beste fall en opprettholdelse av kjøpekraften, mest sannsynlig en nedgang. Tyske metallarbeidere får i år kanskje en etterlengtet reallønnsforbedring etter en nedgang årlig gjennom ti år. Britiske offentlig ansatte skal sies opp i titusentall mens pensjonsordninger som før var garantert, er nå avhengig av avkastningen på børsen som er dårlig. Hollandske skattebetalere skal vende seg til et budsjettkutt på 110  milliarder norske kroner,  en tiendedel av et norsk statsbudsjett og de er bare seks millioner flere enn oss. Franskmenn kan kanskje forvente seg en liten positiv oppmykning av de endringer som Sarkozy gjorde av pensjonsreformene. Spanske lønnsmottakere står sammen med portugisiske og greske arbeidstakere foran en tilnærmet avvikling av retten til å forhandle lønns- og arbeidsvilkår. Slik kunne man fortsette den sosiale og økonomiske rundturen i Europa og andre verdensdeler.

Men la oss slutte der  vi begynte, i Norge. Vi lever i verdens 3. rikeste land, etter Qatar og Luxembourg. Fremskrittspartiet må uttrykke seg litt mer presist. Vi bruker faktisk mer penger enn noen gang, både offentlig og privat. Det mangler kanskje en forståelse av at det er akkurat det vi gjør, hver eneste dag i tillegg til 17.mai da de fleste lommebøker står helt på vidt gap.

Gratulerer med  dagene, de 364.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Unionens tilstand

09. mai hadde den Europeiske Unionen sin ”bursdag” nr 62 i rekken. Dette ble feiret av mange, men de høylytte jubelropene var det langt mellom. Årsaken til den dempede feiringen? Tilstanden er usikker og mildt sagt vanskelig.  

Noe mer uheldig tidspunkt å feire bursdag på skal man kanskje lete lenge etter. Eurosonen skilter med den høyeste arbeidsledigheten siden fellesvalutaen ble innført. I to av medlemslandene er over halvpartene av innbyggerne under 25 år uten arbeid. Andelen unge som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæring, såkalte NETS, er økende. Andelen som ikke lenger aktivt søker etter arbeid er også økende. Denne statistikken kunne antagelig ha fortsatt nesten inn i det uendelige. Unionen presterer rett og slett ikke på sitt beste når vi snakker om jobbskaping.  

Det er også 20 år siden det indre marked ble lansert. EU-kommisjonen presenterte for kort tid siden tall som viste at det indre marked hadde skapt ca 2,5 millioner jobber i denne perioden. Sammenlignet med USA så virker dette ganske lite. I USA må det skapes opp mot 200 000 nye jobber i måneden hvis ledighetstallene i det hele tatt skal krype nedover. USA har selv slitt med jobbskaping i en lengre periode, men de skaper langt flere jobber sammenlignet med EU tross alt. Noe av årsaken til EUs lave tall er selvfølgelig en finanskrise som har spist opp en veldig stor andel av den tidligere veksten. For øyeblikket mister EU ikke mindre enn 200 000 jobber i måneden.

Det finnes tross alt små lyspunkter. EUs største økonomi opplever den laveste ledigheten siden sammenslåingen mellom øst og vest. Tyskland har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen og opplever fremdeles vekst. Dette har gjort det mulig å holde folk i arbeid og skape nye jobber. Men den tyske idyllen har en bakside. Lønningene har reelt sett sunket de ti siste årene og andelen arbeidende fattige har økt betraktelig. De har også gjennomført arbeidslivsreformer som har bidratt til at langt flere arbeider på utrygge premisser. Dette fenomenet har fått et navn blant Eurosonens medlemmer: intern devaluering. Spania snakker om intern devaluering for å øke konkurranseevnen når de kutter i landets lønninger.    

Finanskrisen er langt fra over for EU. Mange land sliter fremdeles med mye gjeld og store underskudd. Den foreskrevne medisinen, budsjettkutt, har så langt gitt svært få resultater. De som har gjennomført kutt har opplevd tilsvarende krymping av økonomien. Dette er tilfelle for Hellas og Spania som begge opplever betydelig økonomisk tilbakegang samtidig med at de kutter offentlige budsjetter. Dette er det flere og flere som mener ikke kan være veien ut av krisen. Flere EU-land har også formelt sett gått inn i en økonomisk tilbakegang. Storbritannia er et at disse landene. Også her har de kuttet hardt i offentlige budsjetter.

Den nye franske presidenten har satt seg som mål å bidra til en vekstpreget politikk i Europa og ikke bare kutt. Sjefen for den Europeiske Sentralbanken etterlyser det samme. Det har til og med vært snakk om en eller annen form for Marshall-plan for å få Europa ut av uføret. Foreløpig er det få som har konkrete forslag på bordet om hvordan dette skal skje i praksis. Europeisk fagbevegelse har vært den fremste pådriveren for dette perspektivet helt fra kuttpolitikken ble lansert. Nå er det mange i den leiren som frykter at politikernes økte fokus på veksttiltak er ensbetydende med deregulering av arbeidsmarkedene og dertil følgende fjerning av arbeidstakerettigheter. Skjer dette er det vel å anse som en intern devaluering.

Ok, så finnes det flere lyspunkter, men ikke på grunn av EU. Nok en gang er det Tyskland som nyter godt av utviklingen. Landets eksport økte med 8,4 prosent fra februar til mars, noe som er ny rekord. Totalt eksporterte de for 98,9 milliarder Euro i mars alene. Det siste året har Tysklands eksport til land utenfor EU økt med 6,1 prosent mens den har sunket med 3,6 prosent til land i EU. På den andre siden er det ikke mange som kan stille opp med tilsvarende tall i EU.  

Det er ikke bare arbeidstakerne som befinner seg på utrygge premisser for tiden. Det gjør Europas politikere også. Antall regjeringer som har kastet kortene eller blitt kastet i forbindelse med krisen har blitt to sifferet. I Italia var ikke en gang politikerne funnet verdige nok til å utgjøre regjeringen frem til neste valg. Dette hadde dog en merkelig stabiliserende effekt for Italias del. Dette understreker tidens fenomen hvor de ytre krefter, les finansmarkedet, har nesten mer de skulle sagt enn landets politikere og innbyggere. Det ytre presset bidrar til en usikker økonomisk situasjon med økte renter og utgifter. Dette fører igjen til et indre press fra folk som opplever å miste jobb, lønn og trygghet når budsjetter kuttes og økonomien krymper. Det er til syvende og sist disse som skal velge nye politikere.

Den endelige konsekvensen av den politiske og økonomiske situasjonen ser ut til å bli lite hyggelig. I Hellas ble det for første gang på 40 år valgt inn selverklærte nynazister. Økt innvandringsfiendtlighet er et fenomen i tiden ikke bare i Hellas. De på politisk ytre fløy har ikke lenger monopol på sitt budskap. Godt etablerte politikere løper skoene av seg for å tilfredsstille misnøyen. Hvor alt kommer til å ende er det ingen som vet eller tør spå. Unionens tilstand ved 62 år kunne med andre ord vært bedre.

På den andre siden er 62 år ingen alder og ingen snakker om at unionen skal gå av med AFP. De fleste mener at den vil komme til hektene igjen og at den kan fortsette å jobbe også etter 62 år. Men da trengs det antagelig bytte av medisin. Den tyske doktoren har så langt foreskrevet en hostesaft det har vært vanskelig å svelge. Nå har det kommet en ny fransk doktor på banen og han har så langt lovet bot og bedring. Alle med sår hals ser med store forventninger på den nye mirakeldoktoren.

Skrevet av Robert Hansen

Tyskland er ikke ”über alles”

Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde av resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. ”Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet.

Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og Euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president  Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.

Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjensår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.

Økonomien går bra i Tyskland for tiden og ledigheten har ikke vært lavere, rundt 7 prosent, siden de tok DDR (Øst-Tyskland) opp i seg for over 20 år siden. Utenriksbalansen preges av fete overskudd. Veksten er rimelig god, men bildet har en bakside. Lønningene har ikke bare stått stille, de har gått ned nesten hvert år siden tusenårsskiftet. Så mens norske fagorganiserte har hatt en vekst i sin kjøpekraft på 30 prosent de siste årene, har tyske lønnsmottakere gått ned nesten ti prosent. De tyske fagforeningene har akseptert lønnsmoderasjon lavere enn inflasjonstakten.

Men det tyske arbeidsmarkedet er også blitt endret kraftig etter at det rød-grønne regjeringen under Schrøder gjennomførte en rekke reformer tidlig på 2000-tallet. De fikk navnet etter en tidligere personalsjef i Volkswagenkonsernet, Hartz, som ble sluppet løs på det fra før lite fleksible tyske arbeidsrettsregler. Hartz V reformen åpnet opp for at arbeidsledige måtte ta tilvist jobber til en lønn som knapt var til å leve av. Lønna var ofte så lav at man i tilegg hadde krav på sosialstøtte. Under debatten ”Standort Deutschland”” (Etablering i Tyskland) ble det  innført to lønnsklasser under trusler om omfattende utflagging. Nyansatte ble deretter ansatt på andre og dårligere vilkår, enn de som var der fra før i samme bedrift.

Oppskriften virket bra for eksporten. Tyskland har aldri før eksportert så mange produkter og i Euro som er fellesvaluta for 17 land. Den lavere lønnsutviklingen i Tyskland i forhold til de fleste naboland, hadde samme effekt som en devaluering. Men den innenlandske etterspørselen falt fordi tyske lønnsmottakere ble mer og mer forsiktig med å bruke de pengene de tjente. Dermed eksporterte man  problemene til andre land. Derfor er innvendingene i europeisk fagbevegelse kraftige mot at alle land skal følge samme oppskrift. Hvis alle gjør som Tyskland blir det ingen land å eksportere sine produkter til og også innenlands etterspørsel vil synke.  Dersom dette skjer på toppen av kraftige kutt i offentlig budsjetter, vil alle land få en negativ vekst eller resesjon som økonomene kaller det. Nå ser det ut til at IG Metall dette året vil bryte ut av ringen med moderate oppgjør. Årets krav er friske 6,3 prosent og med en lav inflasjon rundt to prosent, kan man håpe på en reallønnsforbedring. Men arbeidsgiverne har hittil ikke kommet kravet i møte.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Ingen feiring av 20 år med EØS-avtale

2. mai var det 20 år siden at daværende utenriks- og handelsminister Bjørn Tore Godal skrev under EØS-avtalen i byen Porto, en by mest kjent for sin portvin og en elv med samme navn. Avtalen ble i liten grad feiret i noen av de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Frederik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Seiersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon det vil si EU-medlemskap, mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.

”Nei til EU`s” leder, Hemming Olaussen, som hadde laget en del pressestyr på forhånd fordi det var ingen EØS-motstandere i panelet, fikk gitt uttrykk for det overfor den lille forsamlingen. Den telte 45 personer eller 0,00001 promille av den norske befolkning, kanskje et uttrykk for folkets manglende interesse for avtalen? Olaussen påberopte seg en heftig debatt om EØS-avtalen i regi av fagbevegelsen og spådde at saken ville bli sentral på LO-kongressen i mai 2013.

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtale som Norge noensinne har inngått. Men forsøk på å anslå hvor mye medlem Norge er av EU lar seg ikke beregne. Derimot er det er en rekke tall som viser den voldsomme veksten i antall direktiver. Den er på 450 prosent siden 1992, eller en økning fra en hyllemeter dokumenter til over fem meter. I tall betyr det en økning fra 1849 til 8311 eller med 6462 rettsakter som er et begrep som dekker både direktiver og forordninger. Men vedtak i Stortinget er langt færre. Det er 287 innstillinger i disse årene hvorav 265 var enstemmig, mens i 22 saker var det dissens. Aldri har reservasjonsretten/vetoretten blitt brukt helt ut.

Denne utviklingen omtales som at EØS-avtalen er dynamisk ved at den vokser i innhold hvert år. På den annen side kan man si at det EØS-avtalen også er statisk siden det den dekker, nemlig det indre marked, utgjør en synkende del av EU-samarbeidet. Men dette er fra norsk side løst ved egne avtaler av typen Schengen for passfrihet og politisamarbeid. Samlet sett har Norge hele 74 avtaler med EU på en rekke områder utenfor den omfattende EØS-avtalen.

EØS-avtalen dekker de deler av EUs samarbeid som fungerer best, ble det sagt med henvisning til det knirkefulle €urosamarbeidet. Bondevik mente at avtalen  kanskje ville vare 20 år til. Dermed var mimreseansen over. Ingen feiring, ingen musserende vin, ingen portvin. Ikke en gang kaffe, bare et glass lunkent vann til de tre innlederne. Publikum måtte nøye seg med ordene, de fleste av det tørre slaget.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Den minste grisen

Europas mest gjeldstyngede land har fått kallenavnet PIIGS. Hellas er, ikke overraskende, det hardest rammede landet og toget nærmer seg ubønnhørlig endestasjonen.

PIIGS er forbokstavene til Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania. Disse landenes samlede gjeldsbyrde kan være den utslagsgivende faktoren for hvordan EU og Europa kommer til å samarbeide i fremtiden.

Problemet er at den minste grisen, i denne sammenheng Hellas, i virkeligheten ikke er så liten. Riktig nok er Hellas sin gjeldsbyrde liten sammenlignet med Italias gjeld, men det betyr ikke at det ikke vil svi hvis landet går konkurs. I Hellas sitt tilfelle er det franske banker som vil få gjennomgå mest siden det er de som sitter med den største andelen av utlånene til Hellas.

Hellas holdes i live, men bare så vidt. Den greske tragedien har utviklet seg til å bli seigpining på høyt nivå. Det siste året har det vært en tilbakevendende kamp om å få de sårt tiltrengte lånene. Greske politikere kjemper for å få gjennomført reformer mens Europas øvrige politikere sitter ”trygt” på pengesekken. Veldig trygt er det ikke for det spilles om Eurosamarbeidet i sin helhet.

Den 20. mars forfaller et lån på 14.5 milliarder Euro. For å betjene denne forpliktelsen trenger Hellas hjelp. Altså et nytt lån for å betale det gamle lånet og da helst til lavere rente. Og lavere rente er nok kanskje det mest usannsynlige slik situasjonen har utviklet seg. Hvis ikke lånet kommer på plass er Hellas teknisk sett konkurs. Dette er for så vidt ikke en nyhet lenger for Hellas har vært på randen av konkurs mange ganger bare det siste året.

EU og det internasjonale pengefondet (IMF) sier for øyeblikket at det blir ikke noe nytt lån før den berømte hårklippen på 50 prosent er i boks. I fjor ble man enige, i EU, om at private aktører, som banker, måtte avskrive minst 50 prosent av sine lån til Hellas. Dette skulle gjennomføres ”frivillig”. Så langt har det ikke lyktes Hellas å få noen hårklipp fra bankene og forhandlingene foregår nå på overtid. Bankene på sin side sier at de er villige til å ta tap på 75 prosent, men bare hvis nasjonale myndigheter bidrar med mer. Og det er nettopp det Tyskland sier blankt nei til.

Den siste redningspakken som EU og IMF nå holder igjen er på 130 milliarder Euro totalt. I 2010 fikk Hellas den første redningspakken som var på 110 milliarder Euro. Kravene som ble stilt bak denne pakken var skatteøkninger og kutt i lønn og pensjoner. Totalt skulle landets underskudd kuttes fra nesten 25 milliarder Euro til 5 milliarder Euro på to år.

Et annet ankepunkt som brukes mot Hellas er at det er for lite som skjer av tiltak nasjonalt. Det er mye uenighet mellom de politiske partiene og fagbevegelsen er på krigsstien. De politiske partiene ble for kort tid siden enige om å kutte budsjettet med nærmere 2 prosent eller 4.4 milliarder nye Euro. Kuttene vil komme i helse og forsvar. Det som de ikke blir enige om er ytterligere kutt i lønn og pensjoner. I fjor ble lønningene kuttet med 15 prosent.

Mens politikerne holder hverandre på pinebenken foregår det bokstavligtalt en kamp om å overleve på gatenivå. Hellas er nå inne i sitt femte år med økonomisk nedgang og arbeidsledigheten er på over 20 prosent. Sammen med Spania nærmer Hellas seg en ungdomsledighet på 50 prosent. Siden 2009 har antallet husløse økt med 25 prosent. Uavhengig av om det blir lån eller konkurs så vil endestasjonen til Hellas ikke være et vakkert syn.

Det er flere griser om beinet når det står om tittelen; ”det mest gjeldstyngede landet i Europa”. Også Portugal har den siste tiden opplevd en betydelig eskalering av gjeldskrisen. Forrige uke steg renten til 18 prosent for portugisiske lån, men den er nå nede rundt 13 prosent igjen denne uken. Med ”kun” 13 prosent er det fremdeles vanskelig å etterleve gjeldsforpliktelsene. Renten stiger når de som låner ut ikke lenger har tillit til om landet vil være i stand til å betale for seg.

Gjeldskrisen har rammet små og mellomstore virksomheter spesielt hardt i Portugal og når disse virksomhetene utgjør 99 prosent av arbeidslivet får det ringvirkninger for hele samfunnet. Det siste året har over 10 000 små og mellomstore virksomheter måtte stenge dørene. En av forklaringene på problemet er at det er staten som er den største kjøperen av tjenester. Ikke bare har den mindre penger til å kjøpe tjenester, den er heller ikke i stand til å betale for seg. I Portugal tar det i gjennomsnitt 7 måneder før regningen blir oppgjort. I mellomtiden er det mange som må legge ned.

Skrevet av Robert Hansen

Krisens lange arm

Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.

Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.

Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.

Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.

Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.

Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.

Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.

Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.

EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.

Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.

Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.

Skrevet av Robert Hansen