Kriser på løpende bånd

Det har ikke gått en eneste dag de siste tre årene hvor det ikke har vært krisepregede overskrifter om situasjonen i Europa. Situasjonen ser ikke ut til å endre seg med det første. Usikkerheten bølger mellom landene og enighet er en mangelvare.

Stadig flere peker på den manglende enigheten, og kanskje den enda større mangelen på evne til å komme frem til langsiktige løsninger, som årsaken til dagens problemer. Sett i ettertid virker det som lettere galskap å la en så liten økonomi som Hellas få lov til sette et helt kontinent, kanskje hele den globale økonomien, på spill. Hellas utgjør tross alt, eller gjorde i hvert fall, bare 2,5 prosent av EUs samlede BNP. Hvis de hadde villet hadde de kunnet avverget mye av det som preger overskriftene i dag på et veldig tidlig tidspunkt i dramaet.

I stedet har de i dag rotet seg opp i et hjørne hvor kostnadene for å komme seg ut er betydelig mye høyere. Ikke bare økonomisk, men også politisk. Den politiske kostnaden veier nok like tungt som den økonomiske. Luxembourgs statsminister Junker har oppsummert det hele veldig godt i en setning: vi vet alle hva som må gjøres, men ingen vet hvordan de skal bli gjenvalgt etterpå. Dette har vi tydelig sett i de kriserammede landene og en håndfull andre europeiske land. Krisen har felt den ene regjeringen etter den andre.

Hellas

Hellas ser nå ut til å ha valgt et flertall som faktisk er for å videreføre politikken som er et resultat av krisepakkene fra troikaen. De konservative (ND) fikk flertall og dermed de 50 bonussetene i parlamentet. Nest størst ble likevel den nye sosialistiske alliansen (Syriza) som er motstandere av krisepolitikken. Uavhengig av dette kan de konservative og sosialistene (Pasok) sammen få flertall i regjering. Nå har sosialistene sagt at den nye sosialistiske alliansen må med i samarbeidet for at de skal samarbeide med de konservative. Så noe usikkerhet gjenstår. Men valget ser ut til å ha konsolidert partiene som er opptatt av å holde Hellas i Eurosamarbeidet. Velgerne har dermed gått fra ytterpunktene til de mer etablerte partiene.

Spania

Spania på sin side har ”endelig” krøpet til korset og bedt om krisehjelp for å rekapitalisere spanske banker. Dette ser ut til å medføre et kriselån på 100 milliarder Euro fra EU. Om det følger med noen nye politiske krav har ikke blitt signalisert tydelig ennå. Uansett så mener nok den spanske regjeringen at de allerede har gjort det som er nødvendig for å møte budsjettkravene. På den andre siden er det langt flere som peker på at et slikt lån ikke løser noen problemer på langsikt. Sånn sett faller også denne løsningen godt på plass sammenlignet med det mest som allerede er gjort. Siste ord er neppe sagt i spørsmålet om Spania.

Kypros

Kypros har også begynt å gjøre seg gjeldende. Ikke bare fordi de tar over formannskapet i EU fra 01. juli i år, men fordi også de har økonomiske problemer som de ikke klarer å håndtere alene. Nå skjelver ikke finansmarkedet nevneverdig mye på grunn av en økonomi som utgjør snaue 0,2 prosent av Eurosonens BNP, men rarere ting har skjedd før. Kypros valgte å gå til Russland i 2011 for sikre seg et lån på 2,5 milliarder Euro. Mye tyder på at de politiske kravene fra Russland var mye hyggeligere enn de fra troikaen. Men nå sliter en av sommerøyas banker med kapitalkravet og siden banken er så stor, i kypriotisk sammenheng, trenger den midler tilsvarende 10 prosent av Kypros sin BNP. Dette er midler de for øyeblikket ikke har. Det snakkes om en mulig krisehjelp på rundt det dobbelte av lånet i 2011.

Italia

Italia har i en lengre tid forsøkt å fly under radaren. Spesielt radaren til finansmarkedet. Det har de tidvis lyktes godt med, men de dras stadig inn i diskusjonen og det til Mario Montis store irritasjon. Sist ute var Østerrikes finansminister som tok til ordet for at også Italia må rydde opp i eget hus. Noe selvfølgelig Monti mente var fullstendig uakseptabelt. Hans målsetting er å rydde i eget hus, så klart, men at dette samtidig må kunne gjøres uten altfor mye støy utenfra. For jo mer støy det er i Eurosonen jo høyere blir rentene til Italia ser det ut til og det helt uavhengig av hva som sies eller gjøres i Italia. For kort tid siden raste renten på spanske statsobligasjoner opp. Noe som også fikk konsekvenser for Italia som også fikk høyere renter. Spania hadde på det meste i overkant av 6,8 prosent mens Italia landet på 6,2 prosent.

Ingen utvei

I slutten av juni skal det være toppmøte i EU og enigheten om veivalg er ikke spesielt stor. Tyskland står på sitt om at veien videre innebærer tettere oppfølging av den allerede vedtatte finanspakten. Altså bedre nasjonal oppfølgning av budsjetter og gjeld. Frankrike har på sin side fått flere røde blodlegemer og føler seg langt mer kallet til å fronte en alternativ agenda. Hollande har foreslått en vekstpakt av verdi rundt 120 milliarder Euro. Høres kanskje spenstig ut når det ikke skal brukes penger, men i realiteten er det kun 10 milliarder nye Euro som foreslås. Øvrige midler omlokaliseres eller hentes inn fra sentralbanken. Poenget er uansett å investere for å øke aktiviteten i økonomien.

Tyskland forsøker nå å helle kaldt vann i hodet på alle som spekulerer i hva som kan skje eller ikke skje på dette toppmøtet. Merkel sier at en endelig løsning ikke vil komme på et møte alene. Hun forsøker selvfølgelig å dempe forventningen slik at finansmarkedet ikke skal bli altfor mye skuffet (igjen) og dermed dra børsene opp og ned annenhver dag. Det eneste som virkelig kunne ha sjokkert var jo om det faktisk kom en endelig løsning på problemene på dette møtet.    

Mediene liker å leke med ord og Grexit har lenge vært symbolet på Hellas sin uttreden av Eurosamarbeidet. Det er fremdeles mye usikkerhet knyttet til Hellas og Euroen og om de forblir eller må ut av samarbeidet. Tilsvarende usikkerhet er knyttet til Euroen hvis Hellas faktisk går ut av samarbeidet. The Economist spekulerte for noen uker siden i hva dette ville kunne medføre. Da listet de opp mulige scenarioer med overskriften: Spaxit, Ixit, Porxit og Eirexit. Fra vår side drister vi oss til å spekulere i at det ikke blir noen krisexit.

En slags 18. mai tale

Nasjonaldagen er over. Bunaden er hengt tilbake i påvente av konfirmasjon. Pølsene er fortært, sløyfene er igjen slappe og barnetoget har gått og lagt seg. Folket har lyttet til ”tale for dagen” av varierende kvalitet og lengde. ”En  17.mai  tale” var før et begrep forbundet med ”unorske” svulstige hurrarop om demokrati, frihet, sjølråderett, barnetoget i sentrum = nasjonens framtid, til  forskjell fra militær maktbrynde som er så påtrengende i andre lands nasjonaldager.

I dag er 17. mai talen snart den eneste dagen vi snakker sant om Norge. Et fredelig land i en økonomisk og sosial velstand ubegripelig for de fleste folk  i verden. Men i de øvrige 364 av årets dager virker det som om det meste i Norge  er elendighet, skal man tror nettsidekommentarfeltet og mange leserinnlegg.

Man skal ikke så langt utenfor riksgrensen og norsk territorialvann, før livssituasjonen er en helt annen. Jobber det 60 000 svensker i Norge fordi nordmenn er så vakre, smarte og morsomme? Svensk ungdom jobber i Norge ikke direkte av nød, men fordi de ikke får noen jobb i landet hvor de er født. Polakker slår seg til her, til tross for at mange er blitt lurt til å arbeide på uverdige vilkår, fordi de ser at barna deres kan få en trygg framtid.

Det danske lønnsoppgjøret i år ga i beste fall en opprettholdelse av kjøpekraften, mest sannsynlig en nedgang. Tyske metallarbeidere får i år kanskje en etterlengtet reallønnsforbedring etter en nedgang årlig gjennom ti år. Britiske offentlig ansatte skal sies opp i titusentall mens pensjonsordninger som før var garantert, er nå avhengig av avkastningen på børsen som er dårlig. Hollandske skattebetalere skal vende seg til et budsjettkutt på 110  milliarder norske kroner,  en tiendedel av et norsk statsbudsjett og de er bare seks millioner flere enn oss. Franskmenn kan kanskje forvente seg en liten positiv oppmykning av de endringer som Sarkozy gjorde av pensjonsreformene. Spanske lønnsmottakere står sammen med portugisiske og greske arbeidstakere foran en tilnærmet avvikling av retten til å forhandle lønns- og arbeidsvilkår. Slik kunne man fortsette den sosiale og økonomiske rundturen i Europa og andre verdensdeler.

Men la oss slutte der  vi begynte, i Norge. Vi lever i verdens 3. rikeste land, etter Qatar og Luxembourg. Fremskrittspartiet må uttrykke seg litt mer presist. Vi bruker faktisk mer penger enn noen gang, både offentlig og privat. Det mangler kanskje en forståelse av at det er akkurat det vi gjør, hver eneste dag i tillegg til 17.mai da de fleste lommebøker står helt på vidt gap.

Gratulerer med  dagene, de 364.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Unionens tilstand

09. mai hadde den Europeiske Unionen sin ”bursdag” nr 62 i rekken. Dette ble feiret av mange, men de høylytte jubelropene var det langt mellom. Årsaken til den dempede feiringen? Tilstanden er usikker og mildt sagt vanskelig.  

Noe mer uheldig tidspunkt å feire bursdag på skal man kanskje lete lenge etter. Eurosonen skilter med den høyeste arbeidsledigheten siden fellesvalutaen ble innført. I to av medlemslandene er over halvpartene av innbyggerne under 25 år uten arbeid. Andelen unge som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæring, såkalte NETS, er økende. Andelen som ikke lenger aktivt søker etter arbeid er også økende. Denne statistikken kunne antagelig ha fortsatt nesten inn i det uendelige. Unionen presterer rett og slett ikke på sitt beste når vi snakker om jobbskaping.  

Det er også 20 år siden det indre marked ble lansert. EU-kommisjonen presenterte for kort tid siden tall som viste at det indre marked hadde skapt ca 2,5 millioner jobber i denne perioden. Sammenlignet med USA så virker dette ganske lite. I USA må det skapes opp mot 200 000 nye jobber i måneden hvis ledighetstallene i det hele tatt skal krype nedover. USA har selv slitt med jobbskaping i en lengre periode, men de skaper langt flere jobber sammenlignet med EU tross alt. Noe av årsaken til EUs lave tall er selvfølgelig en finanskrise som har spist opp en veldig stor andel av den tidligere veksten. For øyeblikket mister EU ikke mindre enn 200 000 jobber i måneden.

Det finnes tross alt små lyspunkter. EUs største økonomi opplever den laveste ledigheten siden sammenslåingen mellom øst og vest. Tyskland har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen og opplever fremdeles vekst. Dette har gjort det mulig å holde folk i arbeid og skape nye jobber. Men den tyske idyllen har en bakside. Lønningene har reelt sett sunket de ti siste årene og andelen arbeidende fattige har økt betraktelig. De har også gjennomført arbeidslivsreformer som har bidratt til at langt flere arbeider på utrygge premisser. Dette fenomenet har fått et navn blant Eurosonens medlemmer: intern devaluering. Spania snakker om intern devaluering for å øke konkurranseevnen når de kutter i landets lønninger.    

Finanskrisen er langt fra over for EU. Mange land sliter fremdeles med mye gjeld og store underskudd. Den foreskrevne medisinen, budsjettkutt, har så langt gitt svært få resultater. De som har gjennomført kutt har opplevd tilsvarende krymping av økonomien. Dette er tilfelle for Hellas og Spania som begge opplever betydelig økonomisk tilbakegang samtidig med at de kutter offentlige budsjetter. Dette er det flere og flere som mener ikke kan være veien ut av krisen. Flere EU-land har også formelt sett gått inn i en økonomisk tilbakegang. Storbritannia er et at disse landene. Også her har de kuttet hardt i offentlige budsjetter.

Den nye franske presidenten har satt seg som mål å bidra til en vekstpreget politikk i Europa og ikke bare kutt. Sjefen for den Europeiske Sentralbanken etterlyser det samme. Det har til og med vært snakk om en eller annen form for Marshall-plan for å få Europa ut av uføret. Foreløpig er det få som har konkrete forslag på bordet om hvordan dette skal skje i praksis. Europeisk fagbevegelse har vært den fremste pådriveren for dette perspektivet helt fra kuttpolitikken ble lansert. Nå er det mange i den leiren som frykter at politikernes økte fokus på veksttiltak er ensbetydende med deregulering av arbeidsmarkedene og dertil følgende fjerning av arbeidstakerettigheter. Skjer dette er det vel å anse som en intern devaluering.

Ok, så finnes det flere lyspunkter, men ikke på grunn av EU. Nok en gang er det Tyskland som nyter godt av utviklingen. Landets eksport økte med 8,4 prosent fra februar til mars, noe som er ny rekord. Totalt eksporterte de for 98,9 milliarder Euro i mars alene. Det siste året har Tysklands eksport til land utenfor EU økt med 6,1 prosent mens den har sunket med 3,6 prosent til land i EU. På den andre siden er det ikke mange som kan stille opp med tilsvarende tall i EU.  

Det er ikke bare arbeidstakerne som befinner seg på utrygge premisser for tiden. Det gjør Europas politikere også. Antall regjeringer som har kastet kortene eller blitt kastet i forbindelse med krisen har blitt to sifferet. I Italia var ikke en gang politikerne funnet verdige nok til å utgjøre regjeringen frem til neste valg. Dette hadde dog en merkelig stabiliserende effekt for Italias del. Dette understreker tidens fenomen hvor de ytre krefter, les finansmarkedet, har nesten mer de skulle sagt enn landets politikere og innbyggere. Det ytre presset bidrar til en usikker økonomisk situasjon med økte renter og utgifter. Dette fører igjen til et indre press fra folk som opplever å miste jobb, lønn og trygghet når budsjetter kuttes og økonomien krymper. Det er til syvende og sist disse som skal velge nye politikere.

Den endelige konsekvensen av den politiske og økonomiske situasjonen ser ut til å bli lite hyggelig. I Hellas ble det for første gang på 40 år valgt inn selverklærte nynazister. Økt innvandringsfiendtlighet er et fenomen i tiden ikke bare i Hellas. De på politisk ytre fløy har ikke lenger monopol på sitt budskap. Godt etablerte politikere løper skoene av seg for å tilfredsstille misnøyen. Hvor alt kommer til å ende er det ingen som vet eller tør spå. Unionens tilstand ved 62 år kunne med andre ord vært bedre.

På den andre siden er 62 år ingen alder og ingen snakker om at unionen skal gå av med AFP. De fleste mener at den vil komme til hektene igjen og at den kan fortsette å jobbe også etter 62 år. Men da trengs det antagelig bytte av medisin. Den tyske doktoren har så langt foreskrevet en hostesaft det har vært vanskelig å svelge. Nå har det kommet en ny fransk doktor på banen og han har så langt lovet bot og bedring. Alle med sår hals ser med store forventninger på den nye mirakeldoktoren.

Skrevet av Robert Hansen

Tyskland er ikke ”über alles”

Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde av resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. ”Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet.

Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og Euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president  Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.

Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjensår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.

Økonomien går bra i Tyskland for tiden og ledigheten har ikke vært lavere, rundt 7 prosent, siden de tok DDR (Øst-Tyskland) opp i seg for over 20 år siden. Utenriksbalansen preges av fete overskudd. Veksten er rimelig god, men bildet har en bakside. Lønningene har ikke bare stått stille, de har gått ned nesten hvert år siden tusenårsskiftet. Så mens norske fagorganiserte har hatt en vekst i sin kjøpekraft på 30 prosent de siste årene, har tyske lønnsmottakere gått ned nesten ti prosent. De tyske fagforeningene har akseptert lønnsmoderasjon lavere enn inflasjonstakten.

Men det tyske arbeidsmarkedet er også blitt endret kraftig etter at det rød-grønne regjeringen under Schrøder gjennomførte en rekke reformer tidlig på 2000-tallet. De fikk navnet etter en tidligere personalsjef i Volkswagenkonsernet, Hartz, som ble sluppet løs på det fra før lite fleksible tyske arbeidsrettsregler. Hartz V reformen åpnet opp for at arbeidsledige måtte ta tilvist jobber til en lønn som knapt var til å leve av. Lønna var ofte så lav at man i tilegg hadde krav på sosialstøtte. Under debatten ”Standort Deutschland”” (Etablering i Tyskland) ble det  innført to lønnsklasser under trusler om omfattende utflagging. Nyansatte ble deretter ansatt på andre og dårligere vilkår, enn de som var der fra før i samme bedrift.

Oppskriften virket bra for eksporten. Tyskland har aldri før eksportert så mange produkter og i Euro som er fellesvaluta for 17 land. Den lavere lønnsutviklingen i Tyskland i forhold til de fleste naboland, hadde samme effekt som en devaluering. Men den innenlandske etterspørselen falt fordi tyske lønnsmottakere ble mer og mer forsiktig med å bruke de pengene de tjente. Dermed eksporterte man  problemene til andre land. Derfor er innvendingene i europeisk fagbevegelse kraftige mot at alle land skal følge samme oppskrift. Hvis alle gjør som Tyskland blir det ingen land å eksportere sine produkter til og også innenlands etterspørsel vil synke.  Dersom dette skjer på toppen av kraftige kutt i offentlig budsjetter, vil alle land få en negativ vekst eller resesjon som økonomene kaller det. Nå ser det ut til at IG Metall dette året vil bryte ut av ringen med moderate oppgjør. Årets krav er friske 6,3 prosent og med en lav inflasjon rundt to prosent, kan man håpe på en reallønnsforbedring. Men arbeidsgiverne har hittil ikke kommet kravet i møte.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Ingen feiring av 20 år med EØS-avtale

2. mai var det 20 år siden at daværende utenriks- og handelsminister Bjørn Tore Godal skrev under EØS-avtalen i byen Porto, en by mest kjent for sin portvin og en elv med samme navn. Avtalen ble i liten grad feiret i noen av de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Frederik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Seiersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon det vil si EU-medlemskap, mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.

”Nei til EU`s” leder, Hemming Olaussen, som hadde laget en del pressestyr på forhånd fordi det var ingen EØS-motstandere i panelet, fikk gitt uttrykk for det overfor den lille forsamlingen. Den telte 45 personer eller 0,00001 promille av den norske befolkning, kanskje et uttrykk for folkets manglende interesse for avtalen? Olaussen påberopte seg en heftig debatt om EØS-avtalen i regi av fagbevegelsen og spådde at saken ville bli sentral på LO-kongressen i mai 2013.

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtale som Norge noensinne har inngått. Men forsøk på å anslå hvor mye medlem Norge er av EU lar seg ikke beregne. Derimot er det er en rekke tall som viser den voldsomme veksten i antall direktiver. Den er på 450 prosent siden 1992, eller en økning fra en hyllemeter dokumenter til over fem meter. I tall betyr det en økning fra 1849 til 8311 eller med 6462 rettsakter som er et begrep som dekker både direktiver og forordninger. Men vedtak i Stortinget er langt færre. Det er 287 innstillinger i disse årene hvorav 265 var enstemmig, mens i 22 saker var det dissens. Aldri har reservasjonsretten/vetoretten blitt brukt helt ut.

Denne utviklingen omtales som at EØS-avtalen er dynamisk ved at den vokser i innhold hvert år. På den annen side kan man si at det EØS-avtalen også er statisk siden det den dekker, nemlig det indre marked, utgjør en synkende del av EU-samarbeidet. Men dette er fra norsk side løst ved egne avtaler av typen Schengen for passfrihet og politisamarbeid. Samlet sett har Norge hele 74 avtaler med EU på en rekke områder utenfor den omfattende EØS-avtalen.

EØS-avtalen dekker de deler av EUs samarbeid som fungerer best, ble det sagt med henvisning til det knirkefulle €urosamarbeidet. Bondevik mente at avtalen  kanskje ville vare 20 år til. Dermed var mimreseansen over. Ingen feiring, ingen musserende vin, ingen portvin. Ikke en gang kaffe, bare et glass lunkent vann til de tre innlederne. Publikum måtte nøye seg med ordene, de fleste av det tørre slaget.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Den minste grisen

Europas mest gjeldstyngede land har fått kallenavnet PIIGS. Hellas er, ikke overraskende, det hardest rammede landet og toget nærmer seg ubønnhørlig endestasjonen.

PIIGS er forbokstavene til Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania. Disse landenes samlede gjeldsbyrde kan være den utslagsgivende faktoren for hvordan EU og Europa kommer til å samarbeide i fremtiden.

Problemet er at den minste grisen, i denne sammenheng Hellas, i virkeligheten ikke er så liten. Riktig nok er Hellas sin gjeldsbyrde liten sammenlignet med Italias gjeld, men det betyr ikke at det ikke vil svi hvis landet går konkurs. I Hellas sitt tilfelle er det franske banker som vil få gjennomgå mest siden det er de som sitter med den største andelen av utlånene til Hellas.

Hellas holdes i live, men bare så vidt. Den greske tragedien har utviklet seg til å bli seigpining på høyt nivå. Det siste året har det vært en tilbakevendende kamp om å få de sårt tiltrengte lånene. Greske politikere kjemper for å få gjennomført reformer mens Europas øvrige politikere sitter ”trygt” på pengesekken. Veldig trygt er det ikke for det spilles om Eurosamarbeidet i sin helhet.

Den 20. mars forfaller et lån på 14.5 milliarder Euro. For å betjene denne forpliktelsen trenger Hellas hjelp. Altså et nytt lån for å betale det gamle lånet og da helst til lavere rente. Og lavere rente er nok kanskje det mest usannsynlige slik situasjonen har utviklet seg. Hvis ikke lånet kommer på plass er Hellas teknisk sett konkurs. Dette er for så vidt ikke en nyhet lenger for Hellas har vært på randen av konkurs mange ganger bare det siste året.

EU og det internasjonale pengefondet (IMF) sier for øyeblikket at det blir ikke noe nytt lån før den berømte hårklippen på 50 prosent er i boks. I fjor ble man enige, i EU, om at private aktører, som banker, måtte avskrive minst 50 prosent av sine lån til Hellas. Dette skulle gjennomføres ”frivillig”. Så langt har det ikke lyktes Hellas å få noen hårklipp fra bankene og forhandlingene foregår nå på overtid. Bankene på sin side sier at de er villige til å ta tap på 75 prosent, men bare hvis nasjonale myndigheter bidrar med mer. Og det er nettopp det Tyskland sier blankt nei til.

Den siste redningspakken som EU og IMF nå holder igjen er på 130 milliarder Euro totalt. I 2010 fikk Hellas den første redningspakken som var på 110 milliarder Euro. Kravene som ble stilt bak denne pakken var skatteøkninger og kutt i lønn og pensjoner. Totalt skulle landets underskudd kuttes fra nesten 25 milliarder Euro til 5 milliarder Euro på to år.

Et annet ankepunkt som brukes mot Hellas er at det er for lite som skjer av tiltak nasjonalt. Det er mye uenighet mellom de politiske partiene og fagbevegelsen er på krigsstien. De politiske partiene ble for kort tid siden enige om å kutte budsjettet med nærmere 2 prosent eller 4.4 milliarder nye Euro. Kuttene vil komme i helse og forsvar. Det som de ikke blir enige om er ytterligere kutt i lønn og pensjoner. I fjor ble lønningene kuttet med 15 prosent.

Mens politikerne holder hverandre på pinebenken foregår det bokstavligtalt en kamp om å overleve på gatenivå. Hellas er nå inne i sitt femte år med økonomisk nedgang og arbeidsledigheten er på over 20 prosent. Sammen med Spania nærmer Hellas seg en ungdomsledighet på 50 prosent. Siden 2009 har antallet husløse økt med 25 prosent. Uavhengig av om det blir lån eller konkurs så vil endestasjonen til Hellas ikke være et vakkert syn.

Det er flere griser om beinet når det står om tittelen; ”det mest gjeldstyngede landet i Europa”. Også Portugal har den siste tiden opplevd en betydelig eskalering av gjeldskrisen. Forrige uke steg renten til 18 prosent for portugisiske lån, men den er nå nede rundt 13 prosent igjen denne uken. Med ”kun” 13 prosent er det fremdeles vanskelig å etterleve gjeldsforpliktelsene. Renten stiger når de som låner ut ikke lenger har tillit til om landet vil være i stand til å betale for seg.

Gjeldskrisen har rammet små og mellomstore virksomheter spesielt hardt i Portugal og når disse virksomhetene utgjør 99 prosent av arbeidslivet får det ringvirkninger for hele samfunnet. Det siste året har over 10 000 små og mellomstore virksomheter måtte stenge dørene. En av forklaringene på problemet er at det er staten som er den største kjøperen av tjenester. Ikke bare har den mindre penger til å kjøpe tjenester, den er heller ikke i stand til å betale for seg. I Portugal tar det i gjennomsnitt 7 måneder før regningen blir oppgjort. I mellomtiden er det mange som må legge ned.

Skrevet av Robert Hansen

Krisens lange arm

Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.

Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.

Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.

Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.

Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.

Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.

Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.

Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.

EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.

Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.

Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.

Skrevet av Robert Hansen

En ny fattigstandard

Det er innført en ny fattigstandard i Europa. Det har det amerikanske kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s sørget for, helt alene. Ved å nedgradere ni europeiske lands kredittverdighet har de sørget for at regjeringene og dermed landenes skattebetalere må betale en høyere rente enn før.

Land som Frankrike og Østerrike har mistet sin status som ”trippel A” (AAA) og dermed fått en bulk i karosseriet. Det samme skjedde med EFSF, EUs midlertidige lånefinansieringsordning som skulle stå som en garantist for de landene med størst problemer slik som Hellas og Portugal og kanskje Spania og Italia. Ved denne operasjonen kan det hende at fondet ikke får tak i de 575 milliarder €uro som var planlagt. Nedgraderingen har fått EU-kommisjonen til å tenne og det samme har skjedd i de landene som trenger hjelp. Det er samtidig uttrykk for at S&P ikke tror hva politikerne sier og dermed putter ekstra kjepper i hjulene slik at de får rett i sin nedgradering. Det blir med andre ord en selvoppfyllende beslutning. Det er tre store kredittvurderingsbyråer i verden og alle er amerikanske. Hvem som jobber der, hvordan de ser ut, hva de egentlig driver med og hva drives de av, er det ikke så mange som vet? De jobber i første rekke for private anonyme investorer slik at de ikke skal bli lurt til å rote bort pengene sine på tvilsomme statsobligasjoner. At det rammer folk flest og gjør den økonomiske og politiske ryddejobben enda mer vanskelig, kanskje umulig, inngår ikke i de skjemaene, matrisene eller hva de nå benytter seg av for å stille sin analyse. Men S&P har unektelig ett poeng som de deler med europeisk fagbevegelse: De tror ikke at sparehysteriet vil bringe ny vekst og etterlyser stimulanser i økonomien.

Mange politiske ledere i Europa har sett seg lei på disse rapportene fra de amerikanske selskapene og etterlyst et europeisk selskap som kanskje forstår mer av hva som skjer og som kan komme til en noe mer hyggelig konklusjon. Men noe slikt selskap har ikke dukket opp og en del personer sier at det ikke ville fått troverdighet. Så i fortsettelsen er Europas framtid fortsatt i markedets og de amerikanske kredittbyråene sine hender og de er neppe foldet.

For øvrig er det bare 12 edsvorne land igjen i verden med den høyeste kredittverdigheten AAA. Norge er et av dem, USA er ikke der, lenger.

De øvrige er, Finland, Tyskland, Luxembourg, Nederland, som alle er i €urosonen, Danmark , Sverige og Storbritannia som er i EU, samt Canada,, Singapore, Sveits, Australia. Definisjonen er at landet har ekstrem posisjon til å møte økonomiske utfordringer. Det nest laveste er C, like før konkurs og D som er betalingsstans og konkurs. Der er det mange som frykter at Hellas vil havne. For tiden er de fortsatt CC som er høy risiko og i fare for å gå konkurs. Nok en gang har forhandlingene om at private skal skrive ned sin gjeld til halvparten stoppet opp. Løses ikke det får ikke landet nye lån til å betale de gamle med. Det man da først og fremst frykter er smitteeffekten på Portugal, Spania og Italia og hvor EU ikke har nok penger til å redde alle.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Europakartet endres

Sett med europeiske øyne var 2011 året da det meste gikk galt og det nye året bringer ikke med seg nyheter som tyder på en vesentlig kursendring. Gjeld og atter gjeld. Kriseløsninger og nedgraderinger. Så langt er 2012 et ekko fra året i forveien.

Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.

Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.

En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.

I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.

Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.

Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.

Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?

Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.

Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.

Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.

Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.

Skrevet av Robert Hansen

Bli forbanna - nå også på norsk

Det var en søndag formiddag i Frankrike. Den lille hotellfrokosten var fortært, det regnet ute og fjernsynet var eneste tilflukt. I myldret av tegneseriekanaler og reklame og løpogkjøpkanaler, dukket det opp en gammel mann som snakket tydelig, vennlig og passe langsomt og som hadde mange smilerynker rundt øynene. Selv uten frankkunnskaper var det behagelig å høre på selve stemmen. Han innga tillit.

Jeg leste om ham noe senere. Han er 93 år og har gitt ut et lite hefte som heter. ”Indigner-Dem”, eller bli forbanna på godt norsk eller ”Bli sint!” som er den offisielle oversettelsen. Hans navn er Stephane Hassel, som tysk jøde og flyktning fra Hitler-Tyskland vokste han opp i Paris i en krets hvor det vanket kloke hoder og kunstnere. Han lyttet nøye til alt som ble sagt og studerte bl.a. Hegel som sa at menneskehetens frihet utvikler seg gradvis og at historien er en rekke sjokk etter nederlag. Dette i motsetning til retningen som mente at friheten er en slags konkurranse mellom mennesker.

Som jøde flyktet han videre fra tysk okkupasjon og ble i 1941 rådgiver for general De Gaulle som ledet motstandskrigen fra England mot tyskerne og en tyskvennlig Vichyregjering. Han ble med i ledelsen for motstandbevegelsen og rådet for nasjonal gjenoppbygging etter krigen. Senere ble han diplomat i FN og medforfatter av verdensdeklarasjonen for menneskerettigheter (FN) i 1948. Alt var basert på hans indignasjon eller kanskje heller engasjement. I en alder av 93 år satte han ned noen ord på papiret, et lite hefte som er solgt i store opplag i Frankrike og lest av ”alle”, men kanskje mest av ungdommen. Budskapet er nesten Øverlandsk: Du skal ikke tåle den urett som begås mot deg selv eller andre. Stå opp, bli forbanna, gjør noe! Det er nok av saker. Økte inntektsforskjeller, stor arbeidsledighet, miljøkrisen, behandlingen av innvandere særlig Rom-folket. Jakten etter å ha stadig ”mer”, konkurransen på alle livets områder, markedets diktatur, behandlingen av pensjonister som bygde landet, trygdeordningene som rives i stykker. Den skammelig behandlingen av palestinerne.

Det er behov for en ny motstandbevegelse, en politisk som finner sammen og kjemper for alt hva vi har kjært.

”93 år. Det er litt av den aller siste etappen. Slutten er ikke langt vekk.” Det er hans åpningssetninger i heftet som har gått i 15 opplag.

Det er nå oversatt til 20 språk inkludert norsk og har tydeligvis funnet lesere mange steder. Men budskapet har nok gått foran oversettelsene til de arabiske landene, til England, til Utøya og andre steder. Engasjer deg! Lar seg oversette selv uten oversettere.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Bildene på veggen

Han var både stram og stolt der hans sto i sin korporalsuniform ved siden av oldemor som den dagen ble hans kone. Bildet ble tatt bare noen dager før han ble sendt til fronten som tysk soldat en kald januardag i 1915 til den tysk-franske grense i regionen Elsass.

Han kom aldri tilbake.

Historiens skjebne ville at hans eneste sønn som vokste opp i det nå franske Alsace ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham, i kapteinsuniform ved siden av bestemor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis om at Europa hadde en blodig historie og som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.

Nå er bildene vekk sammen med millioner av andre der de hang i små hus i Verdun, i Flanderen, i Normandie , i Sussex eller i Hamburg. De er erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt etter som, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden stol på Omaha Beach der D-dagen i 1944 startet.
Slik har historien gått sin gang, og som i et lyst øyeblikk resulterte i at noen sterke kommende politiske ledere allerede mens den 2. verdenskrig gikk sin gang, tenkte høyt og sa: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.

Metoden var å ta kontroll med de strategiske råvarene som jernmalmen og kullet som sammen kunne lage det kalde blå stålet til kanonløpene og de eksplosive granathodene. Atomkraftens skrekkvirkninger var synliggjort over Hiroshima og Nagasaki og måtte også temmes gjennomen sterk felles kontroll og anvendes til sivile og fredelig formål.

Resultatet ble hetende Det europeiske Kull og Stålfellesskapet og det europeiske atom- fellesskapet. Senere har navnet blitt det europeiske fellesmarkedet, det økonomiske fellesskapet og nå heter prosjektet EU, den Europeiske Union. Det som startet nærmest som et tysk-fransk prosjekt med seks medlemsland ,er blitt et alleuropeisk prosjekt med 27 land som er med og noen til som vil inn.

Men etter hvert som det er kommet nye traktater til er den opprinnelig ideen bleknet i lys av at det er jo ingen kriger mer, her i Europa. Målet er innfridd og dermed er ideen ikke lenger levende. Den tidligere franske president Francois Mitterand og forbundskansler Helmut Kohl var de siste statslederne som selv hadde deltatt i den siste krigen. Et bilde av de to hånd i hånd viser bedre en noe annet hvilken forsoning som har funnet sted mellom erkefiender.

Nå er det andre ting som teller, et indre marked, de fire friheter eller de fire faenskaper som andre kaller det. Det er krise og det er €uro og det er arbeidsledighet og EU-kontroll av biler.

Europeerne ble vel aldri noen gang glad i EU, men så lenge det ikke var til plage var det greit nok. Det var jo også en tilfredsstillelse at de skarpe skuddene som alltid var der i kasernen, aldri ble tatt i bruk på ordentlig. Passfrihet og charterreiser var jo også positivt og for øvrig gikk jo livet sin vante gang med fødsler, skilsmisser og begravelser slik som det alltid hadde gjort.

I Norge har det alltid vært noe fundamentalistisk religiøst over debatten om, for og mot EU. Slik har det ikke vært i resten av Europa. Det var en gang noen store visjoner og vyer, men de fleste land har gått med i EU av rent økonomiske grunner. Det gjaldt for Danmark (flæsket følger flagget) og Irland i 1973, i noen grad for Storbritannia som hadde mistet sine mange kolonier. De tidligere diktaturstatene Hellas, Spania og Portugal så seg også tjent med regionpenger og landbrukssubsidier i tillegg til diffuse løfter om demokratiske rettigheter. Tilsvarende søkte det skrantende svenske folkhemmet økonomisk ly i 1994, Finland ble med mest av sikkerhetspolitiske grunner mens Østerrike på en måte vendte hjem etter mange år som selvpålagt nøytral stat slik som Finland. Da muren brast var det ingen som lenger kunne si at de 12 landene som hadde levd under kommunismens åk ikke skulle få være med i det kapitalistiske og frie fellesmarkedet. Men også de ”nye” medlemslandene er i ferd med å bli gamle, selv om deres styringsmetoder som praktiseres har sine likhetstrekk fra tider før muren i Berlin falt.

Nå sliter hele prosjektet med å overleve. Innstrammingstiltakene overgår hverandre. Det finnes ikke engang blodfattige visjoner tilbake om en bedre framtid. Hellas er dominobrikken som kan få uanede konsekvenser. Det eneste sikre er usikkerheten og dermed frykten. En generasjon ungdom faller om på et arbeidsmarked de ikke får komme inn på. ”De indignerte” har de begynt å kalle seg og med god grunn.

Nå er bildene på veggen tatt ned og kastet. Det er ikke en gang gule flekker igjen der de en gang hang. Hvem skal vi nå gi et lite ærbødig nikk til før vi setter kniven i pizzaen med rucula? The Spiderman?

Skrevet av Knut Arne Sanden

Lagdeling

Det var blitt ganske mange år siden jeg hadde vært der ,- i Paris. Men minnet om en hyggelig lunsj på en fortausrestaurant satt fortsatt friskt i hjernebarken. Stedsansen spilte meg ei heller et puss for da jeg rundet et hjørne så jeg den ligge der borte i neste gatekryss. En ombygget tidligere jernbanestasjon med et bredt og romslig fortau utenfor som var breddfull av små bord og tomme stoler. Jeg var den første lunsjgjesten og siktet meg inn på et bord ute, men inntil veggen siden våren ennå var ung. En mann i brun dress spurte om jeg hadde reservert, noe jeg ikke hadde. Han forsøkte derpå å manøvrere meg inn i restauranten. Jeg lurte på om bordet jeg hadde valgt var opptatt og fikk det motstrebende siden det ledig.

Vel til rette kom det en ung dame i brun skjørtedrakt med spisekartet. Jeg forsøkte å bestille noe å drikke fra henne. Det kunne hun ikke, før det kom en ny mann denne gang i svart dress og overrakte vinkartet.

- En karaffel vin, rød, takk.

Ingen karaffelvin, nei, men på side 14 hadde de en god rødvin i halvflaske. Jeg sa ok. Deretter kom det en yngre fyr i sort bukse og hvit skjorte med en skål oliven. En tilsvarende kollega kom med fersk brød. Jeg forsøkte meg på en bestilling, men det kunne ikke skje før person nummer to i brun dress dukket opp for å notere bestillingen. Den kom litt senere da servert av en noe eldre person i svart bukse og hvit jakke med epåletter. Mellom forrett og hovedrett var det tid for å se på livet. Ved siden av hadde det satt seg en ungdommelig bestemor med et fjortisaktig ryggesløst barnebarn. Hun skulle bare ha slankevann og slankemat og retten hun fikk så nærmest ut som å ha bli reddet rett før oppvasken. Den forsvant raskt ned sammen med en intens samtale på mobiltelefonen. Fjortisen gaflet i seg en stor hamburger og pommes frittes før han skled ytterligere ned i stolen med en kjedsommelig mine og en mobiltelefon klistret til hodet.

Ved fortauskanten stoppet en stor firehjulstrekker hvortil det løp to menn i en slags uniform for å ta hånd om og parkere bilen. Olivensteinene ble fjernet av en ny ungdom som dessverre ikke kunne helle opp vin fra flasken som var satt akkurat utenfor rekkevidde. Det var forbeholdt menn i brun dress, kanskje også sort. Mest styr ble det da det kom en ny stor bil og ut steg en mann med pondus og blå dress. Skulle man tro av oppstyret og utseendet kunne det vært en arabisk konge eller diktator, helst begge deler. Det viste seg at var eieren som utøvde sin eierfunksjon ved lunsjtider og som overhøflig ble geleidet til sitt stambord, slapt hilsende på alle stamgjestene.

Stedet fristet ikke lenger til dessert eller kaffe og regningen kom i en liten sølvboks. Der det for en del år siden på en enkel papirlapp hadde stått 16 franc sto det nå 16 Euro med en null bak.

Jeg betalte kontant og konstaterte i det stille at lagdeling koster flesk uten at det smaker verken noe mer eller bedre av den grunn. Men Paris har heldigvis flere fortauer med spisesteder på.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Fra gulasjkommunisme til EU

Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bischen freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.

Første halvår i 2011 t ledet Ungarn EU klubbens 27 medlemsland, et formannskap som best ble merket av befolkningen i hovedstaden Budapest ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.

Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disneyaktig minnepark utenfor byen.

Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av de som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge uten at den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross så, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være en utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.

Ungarn fulgte i likhet med de andre østblokklandene den økonomiske pendelbevegelsen, fra sentrale femårsplaner til hyperkapitalisme, klippet ut fra amerikanske lærebøker. Skuffet sto vest-europeiske sosialdemokrater tilbake på sidelinjen med et forgjeves håp om en blandingsøkonomisk tilpasning til de vestlige velferdsstater. De samme svingninger skjedde i politikken, først til høyre, så til venstre og nå en regjering med klare høyrenasjonalistiske trekk og en dagsorden for den ”ungarske nasjon”. Det bor mange etniske ungarere i nabolandene, særlig Romania som lengter ”hjem” eller venter på en liten ”Anschluss”.

Ungarn åpnet sine grenser til sitt gamle dobbeltmonarki Østerrike ett år før Berlinmurens fall. Det resulterte i en strøm av DDR-borgere med visum til Ungarn som nærmest fritt kunne ta seg inn i det forlokkende Vesten. Sånn sett ga Ungarn et viktig bidrag at det fysiske skillet mellom øst og vest forsvant.

I dags preges landet av alt det som finnes alle andre steder: Hennes og Mauritz, Nokia, japanske biler, og amerikanske kaffe- og burgersteder. Den gangs relative likestillingen mellom kjønnene er erstattet av lårkorte lokkedamer utenfor Friday’s og strippeklubber. De dårlige sex-videosjappene som spratt opp som sopp etter regnvær, er forsvunnet og erstattet av internett-ereksjoner.

Den noenlunde jevnt fordelte tilgjengelige ”velstanden”, er erstattet av noen svært rike og ganske mange fattige, lett gjenkjennelige på store SUV’er og offentlig tigging. Prisene er markedsstyrt, 900 forinter, 30 kroner, for en kaffe i det fem stjernede Royals hotellbar, 100 forinter, ca 3 kroner rett utenfor på en lokal bar. Verken gjennomsnittslønna eller minstelønna rundt 450 forinter tilsier hyppige besøk på det første stedet.

Landet skal nå få sin porsjon smalhans. Det skal kuttes i de offentlige budsjetter lik to prosent av BNP. Det blir reformer i arbeidslivet for lettere å si opp folk, arbeidstiden skal opp til 44 timer ukentlig, men betalt bare for 40 og avspasering erstatter overtidsbetaling. Det skal bli frivillig å ha bedriftsutvalg, en innsparing lik en direktørlønn eller to i en stor bedrift. Men direktørene blir så mye mer effektive når de kan bestemme selv etter å ha forhandlet med seg selv. Ingen av forslagene er drøftet med fagbevegelsen, bare arbeidsgiverne. Og arbeidsgiverne snakker ikke med de seks landsorganisasjonene.

Men nå hører jeg snart spørsmålet over furua som sist: Er dette enda en slik ”alt-var-så-mye bedre-før-artikkel”?

Nei, det er ikke det. Evnen til å tenke selv har ikke slått rot. Motet og lysten til å ta egne beslutninger på lavere nivå er ikke tilstede. Det er best å følge boka og vente på et nikk fra en overordnet før noe utføres. Kunder er egentlig noe brysomt som bare forstyrrer arbeidsdagen. Byråkratiske rutiner for å betale finnes fortsatt. Sparetiltakene har ikke nådd Budapest sin tunnelbane, verdens nest eldste. Der står det fortsatt to kontrollører pluss en billettør på alle stasjoner i begge retninger fra kl. 0600 til 24.00 hver dag. Det påstås at det lønner seg, hvis ikke hadde ingen kjøpt billett.

Så noe er ved det ”dårlige” gamle. Men det er sannelig nok av nye dårlige ting som ikke var der før. Så dette var en ”sånn-type-artikkel”.

*Gulasj: Ungarsk nasjonalrett enten som suppe eller som hovedrett med oksekjøtt, helst kalvekjøtt i en paprikapreget buljong med ulike grønnsaker.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Blåruss, ord til ettertanke

Ikke visste vi at de skulle komme til å styre verden der de sto.

Det var oppstilling første skoledag etter en lang ferie. Gymnaset hadde fått en helt ny klasse, - økonomisk gymnas. De sto der, litt mer disiplinert enn engelsklinja, i hvert fall sammenlignet med engelsklinja med kunst, som bare ble kalt for engelsk med hasj.

De lukta ikke direkte fjøs slik som gutta på reallinjen ofte gjorde, odelsgutter som skulle ta over gården, men som mente at realfag var den beste måten å komme inn på landbrukshøgskolen på.

Men hadde vi behov så mange bankkassere, regnskapsførere og revisorer? Det kunne vi ikke fatte og begripe tidlig på 70-tallet hvor Vietnamkrigen, invasjonen i Tsjekkoslovakia og norsk medlemskap i EEC skapte politisk engasjement både til høyre og til venstre. Lite visste vi om snikende globalisering og liberalistisk politikk. Trygve Hegnar var en raring ingen hadde hørt om. Bladet som han snekret sammen hjemme på kjøkkenet hadde han frekt tatt navnet fra selveste hovedverket til Karl Marx, Das Kapital. Et verk som flere studiesirkler i regi av SUF, sosialistisk ungdomsforbund, hadde gitt oss innsikt i, men begrenset forståelse av.

Så ble de russ de også da etter tre år, med blå luer, og kanskje allerede da en smule mer kjepphøye enn rødrussen, for ikke å snakke om grønnrussen som ga seg etter bare tre år på ”Rasken”.

Så gikk nu åran, som de sier i Nord-Norge. Nye kull med blåruss ble rullet ut og mange fortsatte sine økonomiske teoretiseringer i regi av Handelshøyskolen i Bergen og Bedriftsøkonomisk Institutt. Da Willoch oppløste bankreguleringen og boligkooperasjonen traff jeg igjen en av de som lånerådgiver i sparebanken. Da jeg kom til med selv igjen var jeg påført et 1.prioritetslån på kr. 800.000 som var fem ganger min årslønn. Senere kuppet de USA og Storbritannia hvor Nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman ble en slags økonomisk føringsoffiser for både Ronald Reagan og Margareth Thatcher.

Nå sitter de rundt over alt i sine mørke merkedresser og drakter og prediker ”økognomi”. De dukker opp i aviser og fjernsyn og kommenterer glatt alle politiske spørsmål slik at det høres ut som en finansanalyse. Foran flimrende dataskjermer sender de selskaper og valutaer til nye høyder eller dype avgrunner. -Vi er Markedet, så bare pass dere.! Regjeringer må danse etter børspipene. Gjør dere ikke som vi har bestemt dobler vi renten på statsobligasjonene. Det er to regler som gjelder: 1. Markedet har alltid rett. 2. Dersom Markedet har feil, se punkt 1. Nå er snart hele €urosonen tatt som gisler.

Det er ikke mange dissentere i menigheten. En professor ved Columbia Universitet i New York, Josepth Stiglitz, er en mann som banner i kirka. Han har en Nobelpris i økonomi som kanskje gjør det litt enklere for ham. Hør bare her, sitert fra dagens Næringsliv 29. august 2011:

- Dette er ingen gullalder for makroøkonomi. Vi har en krise i økonomien. Det burde også være en krise for økonomifaget. Vi må revurdere makroøkonomien.

Han raljerer over de makroøkonomiske modeller som brukes. -Eksisterende modeller bygger på at økonomien er selvregulerende og at bobler ikke oppstår. Det at man ikke kan se den usynlige hånden skyldes at den ikke er der, sier han.

- Det amerikanske arbeidsmarkedet som er det mest fleksible er det med høyest ledighet. Hovedutfordringer er å få en finanspolitikk både i USA og Europa som stimulerer økonomien gjennom investeringer som styrker den langsiktige vekstevnen for eksempel infrastruktur, sier han.

Hør. Hør. Jeg tror sannelig mannen aldri har vært blåruss.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Lønn og belønning

- Det burde ha vært her nå. Faderen begynte å bli utålmodig. Det stundet mot jul og ennå var ikke målerbrevet for den siste jobben kommet fra Murernes Målekontor. Ble det ekstra penger før jul eller ikke?

Måling er en form for akkordlønn og utføres jobben raskt kunne bli god butikk. Hadde det vært kaldt og kalken seig, ble det mindre ja kanskje minus i forhold til forskuttert lønn.

Det var vel denne ideen faderen overførte til karakterboka. Betaling for Mg (Meget Godt) 25 øre og en krone for Sg, særdeles godt.

Jeg tok i mot pengene, men mislikte systemet sterkt, siden det ikke var for pengenes skyld at jeg synes det var fint med gode karakterer. Det var fordi jeg følte at jeg mestret noe og forsto noe. Det var belønningen. Så det vanket noen kroner før hver jul- og sommerferie. Hevnen tok jeg ved å ha Lg, Lite godt i oppførsel og orden.

Derfor er det rart at næringslivsledere må ha så fryktelig mye penger for å gjøre den jobben de er ansatt for å gjøre. Det er bare noen få på toppen som må ha gulerøtter for å gjøre sitt beste. Er de late av natur? Og hvorfor skal alle de andre forventes å gjøre sitt beste mot fast betaling? Jobber de av ren glede?

Olav Thon hadde et poeng i sommer da han sa at ingen ledere burde tjene over to millioner kroner, noe som for folk flest fortsatt ses på som mye penger selv om Lottogevinsten kan være større. - Tjener de mer, sa Thon, må de bruke tid på å passe på pengene sine og se til at de yngler. Det svekker bedriften. Når de i tillegg gis opsjoner og aksjer, skifter fokus fra det beste for bedriften til det beste for aksjekursen. Finanskrisen i 2008 burde lært oss mye om det.

Nå hører ikke jeg til de som mener at man skal få sin belønning først i himmelen. Fagbevegelsen er opptatt av gode lønns- og arbeidsvilkår her og nå, og er mot urimelige vilkår enten de er lave eller høye. Akkordarbeid var mye mer vanlig før, sammen med trynetilleggene som ble kalt individuell lønn. Det gamle Jern- og Metallarbeiderforbundet førte en seig kamp for fastlønnsystemer særlig for arbeid hvor den enkelte ansatte selv ikke kunne påvirke produktiviteten. Samtidig slo arbeiderkollektivet hardt ned på de som prøvde å sprenge akkorden. Nasjonale tariffavtaler og sentrale oppgjør har bidratt til å minske lønnsforskjellene i norsk arbeidsliv. Det er til fordel for alle, ikke minst for bedrifter som er avhengig av kompetent arbeidskraft som egentlig er rimelig i Norge. Det er også belegg for å si at når forskjellene er små arbeides det bedre.

Men dessverre er det ikke aller som forstår det og da blir det heller ikke noen forståelse for tanken om at alle er i samme båt i krisetider. Det er i gode tider man kan legge bunnplanken for de dårlige. Det er en gammel erkjennelse at etter de sju fete, kommer de sju magre årene. Livserfaring og langsiktighet kalles det.

Derfor er det så synd at de på toppen ikke skjønner sitt eget beste, - på lang sikt.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Norsk for viderekommende

Do you speak English? Yes, I am!

Det var svaret som Heide Steen jr. ga Wesenlund i moroprogrammet Wesensteen for mange år siden. Nordmenn behersker engelsk bedre enn mange. Det gjør folk fra små språknasjoner. Vi er nødt til å lære oss et annet språk for å bli forstått. Men samtidig som verken presidenten i USA eller Russland snakker noe annet en morsmålet og dermed må bruke tolk, forventes det at norske politikere beveger seg elegant på flere målføre.

Engelsk er blitt det nye langua franca som erstattet latin. Men det kan være greit å prøve å holde en viss språkrøkt og ikke bruke engelske fraser der det finnes norske ord. Det er særlig i finansbransjen, men også på flere næringslivsnivå at de engelske ordene sniker seg inn. Spør du hva det heter på norsk ser de uforstående på deg.

Her er en liten liste over ord som jeg ofte hører i samtaler eller i radio og på trykk.. De begynner å bli mange etter hvert og da har jeg ikke tatt med od som ”gir” eller ”full sving” som for lengst er tatt opp i språket og gitt norsk skrivemåte. De få gangene jeg ble tatt ut til skolefotballaget spilte jeg venstre ”back” (bekk) antagelig fordi jeg gjorde minst skade der. Mest gjevt var å være ”senterhaaf”. Corner var mål, men innkast var innkast. Nå er alt blitt fornorsket, inkludert bakrommet.

Frankrike gjør et stort nummer av å forfranske engelske ord. Det finnes et eget fransk akademi som vokter det franske språk mot fremmed forurensing. Men da jumbojet ble oversatt til ”flymaskin med særdeles stor løfteevne”, ble det for mye. Det heter jumbojet også på fransk, selv om de liker Airbus bedre. Island, som er et lite språksamfunn, gjør også store anstrengelser. Radio heter Rikisutvarpid ikke så fjernt fra rikskringkasting. Ordet krig finnes ikke ,bare ordet strid, siden Island ikke har selv deltatt i noen krig.

Det har vært mye ”benchmarking” eller sammenligning de siste årene. Veldig mange skal adressere problemet i stedet for å gjøre noe med det. Ved å bla i en utgave ”Ledelse” er følgende funnet: Du er sikkert fortrollig med ” co-active coaching og leadership”? Kurset fører fram til CPCC og ACF godkjent av ICH. Firmaet Businessmastering driver visst med sånt. Personalkontoret er erstattet av HR-avdelingen.

Determinert og validert er jo bare jåleri for bestemt og gyldiggjort. Forøvrig er noen av framtidstrendene :Virtualisering,Cloud Computing og Outsourcing.Det er ledig jobb som vice president i firmaet Apply Leirvik AS i på Stord, og du kan snakke med HR-sjefen først. Det kreves gode muntlige og skriftlige norsk og engelsk kunnskaper. (Hver for seg?)
Sparebank1 søker etter „senior underwriter motor“, og selvsagt business controller. Country Manager er ønsket også. Skal Jens Stoltenberg gi seg? Det er et spennende arbeidsmarkdet vi byr folk.

Hvorfor er punktum blitt til „dott“? Dott kan jo være så mangt på norsk, men sjelden punktum. For utlendinger må jo alle norsk internettsteder oppfattes veldig negativt. Det er jo bare nei og atter nei. Jatileu.no, Arbeiderpartiet.no, regjeringen.no. De eneste konsekvente er Neitileu.no.
Så hvis Norge ville bli litt mere positive utad kunne vi vende om på bokstavene og si Senterpartiet.on! Det føles i hvert fall litt mindre off(side).

Så for å snu på flisa.

Do you speak English? Yes , but also Norwegian.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Jeg har gått under faner og flagg

Jeg har gått under faner og flagg. Igjen. Denne gangen i byen Wroclaw sør i Polen, en by som ble smadret av russerne i 1945 da de jaget ut tyskerne. Der gikk jeg sammen med over 50 000 andre fagorganiserte fra nesten hele Europa. Jeg representerte ikke mindre enn nærmere fem millioner LO-medlemmer i fem nordiske land. Demonstrasjoner er ikke en viktig del av den nordiske modellen hvor seige forhandlinger spiller hovedrollen i fagbevegelsens maktutøvelse. Derfor var deltakelsen ganske beskjeden.

Denne gang var det i Polen demonstrasjonen fant sted. Der var EUs finansministere samlet for igjen å diskutere krisen i europeiske økonomi og for igjen ikke å fatte noen konkrete beslutninger bortsatt fra å utsette neste hjelpetiltak til Hellas til oktober. Da er de greske statskasser tomme og lønninger kan ikke lenger utbetales.

DEFS, den europeiske fagbevegelsen, demonstrerte enda en gang for en annen økonomisk investeringspolitikk i stedet for endeløse kutt i offentlige budsjetter og lønninger. Det er ja til europeisk solidaritet og ja til jobber og arbeidstakerrettigheter men fortsatt et rungende nei til mer smalhanspolitikk.

Det gikk ikke lydløst for seg med kinaputter, vuvuzelas, flyalarmer og annet som lagde lyd. - Vi skal lage et h…….s spetakkel, pleide tidligere LO-leder Yngve Haagensen å si når LO ikke fikk viljen sin. Og det gjorde vi til gangs. Men å rigge opp 50000 fotsoldater tar tid, to timer i solen og 24 grader varme stimulerte væskeinntaket. Pølser , hamburgere og koteletter kunne kjøpes i ventetiden, men ikke alkoholholdig drikke. Men vann og cola har samme gjennomløpshastighet som andre væsker og kommer ut igjen i nesten samme mengder som inntaket. Den innleide toalettkapasiteten ble fort sprengt, men startområdet lå inne i på Olympia-stadion fra 1936 da byen het Breslau og var en del av Tyskland. Stadion var omringet av en stor park med busker og trær og ga i hvert fall gutta en mulighet for praktiske løsninger. Vesentlig vanskeligere ble det senere under vegs da hele kortesjen nærmet seg sentrum og folk sto på fortauet for å se hva slags folk som lagde så mye bråk. Det kunne holde hardt, til gjengjeld ble alle vertshus rundt Rådhuset hvor alle talene skulle holdes, fort fylt opp av toalettrengende demonstranter.

Rekken av Europademonstrasjoner begynner å bli lang. Lenge fant de sted i Brussel noe som var en stor belastning for de tre belgiske landsorganisasjonene som må sikre kjernetropper i titusen tall. Senere har demonstrasjonene beveget seg rundt sammen med EU-formannskapet til Ljubljana, Luxembourg, Budapest og nå altså Polen . Wraclow er en by med en tusenårig historie, men gamlebyen som ble fullstendig utradert i 1945 ser bare gammel ut fordi alle husene ble bygget opp igjen i sin opprinnelig stil i 1950-60 årene. Resten av byen med sine 600000 innbyggere er sterkt inspirert av Stalin-arkitektur og grå betongklosser. Dette står i sterk kontrast til alle de nye blanke bilene som polakkene har kjøpt i hopetall de siste årene. Så selv om det er krise i Europa går det ikke så ille i Polen. De har en vekst som er to-tre ganger gjennomsnittet i EU og en valuta, zloty, som ikke er bundet til €uro. Ledigheten er kanskje lavere en statistikken tilsier på 9 prosent fordi en del er registret som ledige mens de tidvis arbeider i et annet land, deriblant Norge. Også Polen sliter med sosial dumping fordi arbeidstakere fra Ukraina og Hvite Russland arbeider for nesten ingen ting illegalt og helsvart.

Det var de to polske organisasjonene , Solidaritet og OPZZ, den ”reformerte” fagbevegelsen som sto for hovedtyngden av de vel 50000 deltakerne. Med så mange mennesker som skal oppmarsjeres er det lettere å forstå at krigføring i gamle dager ikke var noen oversiktlig affære hvor alle visste hva de andre gjorde. Men etter hvert kom alle seg av gårde riktig veg. De siste var knapt forlatt Olympiastadion da de første inntok Rådhusplassen.

Men da hadde alle 27 EU-finansministere rømt fra byen. Kanskje fryktet de opptøyer.
Så ble vi hørt? Absolutt, det var ikke til å unngå. Ble vi lyttet til? Det er mer tvilsomt. Men EUs finansministere lyttet heller ikke til en selvinvitert amerikansk finansminister som for første gang deltok på et europeisk møte. Hans beskjed var gjøre mer mot krisen, få ned gjelden og få likviditet i banksystemet. Hans melding ble også lyttet til med lukkede ører. Det nytter ikke å komme her og komme her selv om du er finansminister i verdens rikeste land og med snart verdens største budsjettunderskudd. Så han dro hjem igjen i et mini ”Air Force 1”, en Boing 737 på størrelse med president Obamas dalende popularitet.

Ukens merkeligste økonominyhet var at tidligere ”utviklingsland” som China, Brasil, India og Russland samt Sveits gjerne vil hjelpe de gamle imperialistiske kolonimaktene med litt kreditt, slik at de kommer over kneika.

– Nå står ikke verden til påske, ville bestemor ha sagt, om hun hadde levd.

Knut Arne Sanden

Marerittet

(Advarsel: bør leses med godt mot!)

Finanskrisen skrur opp tempoet enda et par hak. Hva skal Europas politikere gjøre nå og hva gjør vanlig folk hvis ikke politikerne har sko som passer for anledningen? For oss som jobber i dette virvaret er finanskrisen altoverskyggende og det er som om vi drømmer om Eurokrise hver natt.

Det er så man nesten blir lei av å høre om den. Ja nettopp, finanskrisen. Men den er der stor og mørk og truer med å mørklegge store deler av verden slik vi har kjent den til nå. Det høres kanskje apokalyptisk ut. På den andre siden er det svært alvorlig, selv om sola fremdeles skinner i Norge. The Economist ber oss være redde; for hva om ikke politikerne finner en vei ut av dette… Da faller vi ned i et sort hull.

Hvem tar regningen?
Verdens finansinstitusjoner fikk frie hender i et fritt marked. Halleluja sang de neoliberalistiske. Så gikk det galt som det måtte gå når man tilber en usynlig hånd. På Island hadde de spekulert og trikset bort penger tilsvarende 12 ganger landets BNP. Irland måtte ut med 400 hundre milliarder Euro for å redde egne banker etter at landets usannsynlige store boligboble sprakk. Slik fortsetter listen i nesten det uendelige, i hvert fall hvis man teller i antall kroner. 36 800 milliarder kroner fra 2008 til i dag har EU-landene brukt på å redde finanssektoren. Og mer er visst på vei.

Etter finanskrisen kom gjeldskrisen. Det var jo ikke slik at Irland hadde 400 milliarder Euro på bok i tilfelle det skulle gå galt. Mange land hadde gjeld fra før, og da hjalp det ikke på når de måtte spytte inn penger i banker som var for store til å falle. Så begynte gjelden å tynge og renten øke. Først Hellas, så Irland og Portugal. Nå står Italia og Spania ved avgrunnen spår mange eksperter. Regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i offentlige budsjetter. Lønninger, pensjoner, pensjonsalder, arbeidstid, ingenting var hellig. Til og med de som ikke var ille ute å kjøre begynte å kutte. De kuttet i kor. Det er liksom der vi er i dag.

Det er ikke så galt at det ikke kan gå enda verre. For kort tid siden ble Italia nedgradert av ratingbyrået Moody`s. De ble A2 i stedet for AA2. Ja vel, der forsvant en A. Bare så synd at konsekvensen blir at Italia som har 1.8 trillioner Euro i gjeld får høyere rente på gjelden sin. Og med slike summer så svir renteøkningen skikkelig. Belgia gikk samtidig innfor å spytte inn penger i banken Dexia. Banken som er tungt eksponert for gjeld i utlandet er også den viktigste brikken i driften av Belgias kommuner. Belgia har ikke rent så lite gjeld fra før og etter en slik redningsaksjon kan det kanskje begynne å spøke for landet uten regjering også.

Er det ingen ved roret?
USA har den siste tiden sett seg litt lei på manglende handlekraft i Europa. Kan dere nå ikke se å få ryddet opp er budskapet fra den andre siden av dammen. Og det sier de som ikke blir enige med en regjering og to partier i et land. Som om USA ikke står ovenfor mange formidable utfordringer selv. De er enige om at underskuddet og gjelden må reduseres, men ikke hvordan. De er ikke en gang enige om hvordan inneværende budsjett skal håndteres fra måned til måned. Paradoksalt ble de derimot enige om å øke taket for hvor mye gjeld de kunne ha. Nå kan de snart runde 15 trillioner dollar i gjeld. For ikke å snakke om Japan som har en gjeld på over 200 prosent sammenlignet med landets BNP. Enda godt de fremdeles kan betjene gjelden sin.

Hva er det som så gjøres med dette utover å kutte det som kuttes kan? Europas politikere har halvhjertet haltet etter utviklingen i den pågående krisen. De har liksom ikke bevilget nok penger til rett tid eller forpliktet seg til mer samarbeid når det har vært nødvendig. Nå når Hellas står i fare for å gå tom for penger og ikke kan betale lønn og pensjoner så bestemmer Eurosonens finansministere seg for å utsette neste kriseutbetaling. Hellas har ikke kuttet mye og fort nok i budsjettet. Samtidig er budskapet at Hellas ikke skal ut av Euroen og de skal ikke velte. Dette henger rett og slett ikke på grep. Det virker som de sakte men sikkert velger og fortsette å sage over det ene beinet de til nå har haltet fremover på.

Nå er det mange som mener at det også er en strategi bak nølingen ikke bare ren handlingslammelse. Jo lenger vi venter med å løse problemet jo mer får vi redusert de offentlige budsjettene rundt om i Europa. Det burde kanskje ikke overraske når flertallet av Europas regjeringer tross alt er blå så det holder.

Nei det er ikke lett å være menig mann og forstå seg på dagens finansielle og økonomiske verden. For hvordan skal man personlig sikre seg mot alt som skjer nå? Mange land har for store underskudd og for mye gjeld. De kutter i sosiale stønader og andre sikkerhetsnett. Samtidig opp i alt dette så står vi i fare for enda mer krise med påfølgende økt arbeidsledighet. Da hadde det vært kjekt med et sikkerhetsnett. Og har du penger og ønsker å sikre deg selv er det nesten like ille. Du tør snart ikke sette pengene i banken for du vet ikke hvor mye banken er eksponert i den pågående gjeldskrisen. Kanskje forsvinner alt sammen i et sort hull?

Det eneste du snart kan gjøre er å grave deg ned å håpe på at stormen snart blåser over. Men ikke en gang det er å anbefale. For å sitere Gro Harlem Brundtland: alt henger sammen med alt. Det er rett og slett ingen steder å gjemme seg. Finanskrisen kommer for å ta oss. Det er som vi lever i en vond drøm og løper og løper men kommer ingen vei. Kan vi ikke snart få lov til å våkne opp for å innse at det hele var et mareritt?

Skrevet av Robert Hansen

Europaparlamentet? Ukjent for posten

Europaparlamentet som ligger midt i hjertet av Brussel i en mastodont av et byggverk som snart har spist opp et helt kvartal er ukjent for det belgiske postverket.

For å kunne komme inn i Europarlamentet fordres det enten at noen henter deg i sikkerhetskontrollen eller at du kan overbevise en egen komité i Parlamentet om at du har mange og hederlige nok hensikter til å få et besøkskort som gjør at du kan komme og gå som du vil. LOs Brusselkontor har hatt et slikt kort siden 1995 med begrunnelse i at vi er omfattet av EØS-avtalen og dermed ”rammes” av en rekke direktiver som parlamentet drøfter og vedtar.

For å få et adgangskort må det fylles ut et omfattende skjema på ett av de 21 offisielle språkene . Det må legges ved kopi av pass eller identitetskort, attest fra arbeidsgiver om at du er ansatt og ikke minst en egen politiattest i originalversjon som bekrefter at du ikke er straffedømt, i hvert fall ikke nylig. Da kan du ikke være lobbyist som er den status du får med et slik kort.

Alt dette var framskaffet og behørig puttet i en stor brun konvolutt, frankert og adressert til The European Parliament, 60 Rue Wiertz, 1047 Brussel. Samme adresse som året før. Denne øvelsen må gjentas hvert år siden kortet maksimalt gjelder for ett år av gangen. Brevet ble postlagt den 30. april. Siden hørte vi ikke noe. Det var ikke overraskende fordi det tar ofte lang tid å få sin sak behandlet. Men i juni sendte vi kopi av den første sendingen, også av politiattesten som er mot reglene, og antydet at det første brevet muligens hadde kommet bort i posten. Det hadde det også gjort på en måte. Den 5. juli dukket den brune konvolutten opp igjen med beskjed om at mottaker var ukjent! Brevet var sågar åpnet slik at man kunne lese, på engelsk, at dette var en søknad om å komme inn i The European Parliament. Men neida, det hadde ikke hjulpet særlig. I tillegg hadde posten brukt tre måneder på ikke å finne ut av det!

For noen måneder skiftet det belgisk postverket navn fra det franske La Poste og det flamske De Post til Bpost. Jeg trodde det var en slags kode for belgisk post. Nå har jeg skjønt bedre. Neste gang sender jeg brevet som rekommandert A-post.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Toll tull for LO stand

Det ble lang venting på LOs kongress-stand på DEFS kongressen i Athen. LO skulle vise videofilm og dele ut materiell om norske lønns- og arbeidsvilkår. Sakene ble sendt fra Norge den 5. mai med et kjent ekspressbyrå til en mottaker i Aten som skulle levere alle sakene til kongressenteret søndag ettermiddag slik at alt skulle være klart til åpningen mandag den 16. mai. Men mandag morgen var ingen ting klart. Søndag fikk man beskjed at alt satt fast i tollen. Den var stengt søndag. Mandag fikk man kontakt med tollen beskjed om at toll må betales før utlevering . Toll kunne ikke betales av avsender heller ikke av mottakerselskapet. Mandagen forsvant i lange telefonsamtaler. Tirsdag 17. mai var det meste stengt i Norge og først onsdag moren kunne norsk LO åpne sin stand.

Årsaken? EØS-avtalen omfatter ikke EUs handelspolitikk og dermed tollpliktig. Nye regler i Hellas som skal minske korrupsjon slik at mottaker ikke kan hevde at avsender har betalt toll gjorde det ikke lettere. Til slutt ble det løst, men ingen vet helt nøyaktig hvordan.

Skrevet av Knut Arne Sanden