Jeg har gått under faner og flagg

Jeg har gått under faner og flagg. Igjen. Denne gangen i byen Wroclaw sør i Polen, en by som ble smadret av russerne i 1945 da de jaget ut tyskerne. Der gikk jeg sammen med over 50 000 andre fagorganiserte fra nesten hele Europa. Jeg representerte ikke mindre enn nærmere fem millioner LO-medlemmer i fem nordiske land. Demonstrasjoner er ikke en viktig del av den nordiske modellen hvor seige forhandlinger spiller hovedrollen i fagbevegelsens maktutøvelse. Derfor var deltakelsen ganske beskjeden.

Denne gang var det i Polen demonstrasjonen fant sted. Der var EUs finansministere samlet for igjen å diskutere krisen i europeiske økonomi og for igjen ikke å fatte noen konkrete beslutninger bortsatt fra å utsette neste hjelpetiltak til Hellas til oktober. Da er de greske statskasser tomme og lønninger kan ikke lenger utbetales.

DEFS, den europeiske fagbevegelsen, demonstrerte enda en gang for en annen økonomisk investeringspolitikk i stedet for endeløse kutt i offentlige budsjetter og lønninger. Det er ja til europeisk solidaritet og ja til jobber og arbeidstakerrettigheter men fortsatt et rungende nei til mer smalhanspolitikk.

Det gikk ikke lydløst for seg med kinaputter, vuvuzelas, flyalarmer og annet som lagde lyd. - Vi skal lage et h…….s spetakkel, pleide tidligere LO-leder Yngve Haagensen å si når LO ikke fikk viljen sin. Og det gjorde vi til gangs. Men å rigge opp 50000 fotsoldater tar tid, to timer i solen og 24 grader varme stimulerte væskeinntaket. Pølser , hamburgere og koteletter kunne kjøpes i ventetiden, men ikke alkoholholdig drikke. Men vann og cola har samme gjennomløpshastighet som andre væsker og kommer ut igjen i nesten samme mengder som inntaket. Den innleide toalettkapasiteten ble fort sprengt, men startområdet lå inne i på Olympia-stadion fra 1936 da byen het Breslau og var en del av Tyskland. Stadion var omringet av en stor park med busker og trær og ga i hvert fall gutta en mulighet for praktiske løsninger. Vesentlig vanskeligere ble det senere under vegs da hele kortesjen nærmet seg sentrum og folk sto på fortauet for å se hva slags folk som lagde så mye bråk. Det kunne holde hardt, til gjengjeld ble alle vertshus rundt Rådhuset hvor alle talene skulle holdes, fort fylt opp av toalettrengende demonstranter.

Rekken av Europademonstrasjoner begynner å bli lang. Lenge fant de sted i Brussel noe som var en stor belastning for de tre belgiske landsorganisasjonene som må sikre kjernetropper i titusen tall. Senere har demonstrasjonene beveget seg rundt sammen med EU-formannskapet til Ljubljana, Luxembourg, Budapest og nå altså Polen . Wraclow er en by med en tusenårig historie, men gamlebyen som ble fullstendig utradert i 1945 ser bare gammel ut fordi alle husene ble bygget opp igjen i sin opprinnelig stil i 1950-60 årene. Resten av byen med sine 600000 innbyggere er sterkt inspirert av Stalin-arkitektur og grå betongklosser. Dette står i sterk kontrast til alle de nye blanke bilene som polakkene har kjøpt i hopetall de siste årene. Så selv om det er krise i Europa går det ikke så ille i Polen. De har en vekst som er to-tre ganger gjennomsnittet i EU og en valuta, zloty, som ikke er bundet til €uro. Ledigheten er kanskje lavere en statistikken tilsier på 9 prosent fordi en del er registret som ledige mens de tidvis arbeider i et annet land, deriblant Norge. Også Polen sliter med sosial dumping fordi arbeidstakere fra Ukraina og Hvite Russland arbeider for nesten ingen ting illegalt og helsvart.

Det var de to polske organisasjonene , Solidaritet og OPZZ, den ”reformerte” fagbevegelsen som sto for hovedtyngden av de vel 50000 deltakerne. Med så mange mennesker som skal oppmarsjeres er det lettere å forstå at krigføring i gamle dager ikke var noen oversiktlig affære hvor alle visste hva de andre gjorde. Men etter hvert kom alle seg av gårde riktig veg. De siste var knapt forlatt Olympiastadion da de første inntok Rådhusplassen.

Men da hadde alle 27 EU-finansministere rømt fra byen. Kanskje fryktet de opptøyer.
Så ble vi hørt? Absolutt, det var ikke til å unngå. Ble vi lyttet til? Det er mer tvilsomt. Men EUs finansministere lyttet heller ikke til en selvinvitert amerikansk finansminister som for første gang deltok på et europeisk møte. Hans beskjed var gjøre mer mot krisen, få ned gjelden og få likviditet i banksystemet. Hans melding ble også lyttet til med lukkede ører. Det nytter ikke å komme her og komme her selv om du er finansminister i verdens rikeste land og med snart verdens største budsjettunderskudd. Så han dro hjem igjen i et mini ”Air Force 1”, en Boing 737 på størrelse med president Obamas dalende popularitet.

Ukens merkeligste økonominyhet var at tidligere ”utviklingsland” som China, Brasil, India og Russland samt Sveits gjerne vil hjelpe de gamle imperialistiske kolonimaktene med litt kreditt, slik at de kommer over kneika.

– Nå står ikke verden til påske, ville bestemor ha sagt, om hun hadde levd.

Knut Arne Sanden

Marerittet

(Advarsel: bør leses med godt mot!)

Finanskrisen skrur opp tempoet enda et par hak. Hva skal Europas politikere gjøre nå og hva gjør vanlig folk hvis ikke politikerne har sko som passer for anledningen? For oss som jobber i dette virvaret er finanskrisen altoverskyggende og det er som om vi drømmer om Eurokrise hver natt.

Det er så man nesten blir lei av å høre om den. Ja nettopp, finanskrisen. Men den er der stor og mørk og truer med å mørklegge store deler av verden slik vi har kjent den til nå. Det høres kanskje apokalyptisk ut. På den andre siden er det svært alvorlig, selv om sola fremdeles skinner i Norge. The Economist ber oss være redde; for hva om ikke politikerne finner en vei ut av dette… Da faller vi ned i et sort hull.

Hvem tar regningen?
Verdens finansinstitusjoner fikk frie hender i et fritt marked. Halleluja sang de neoliberalistiske. Så gikk det galt som det måtte gå når man tilber en usynlig hånd. På Island hadde de spekulert og trikset bort penger tilsvarende 12 ganger landets BNP. Irland måtte ut med 400 hundre milliarder Euro for å redde egne banker etter at landets usannsynlige store boligboble sprakk. Slik fortsetter listen i nesten det uendelige, i hvert fall hvis man teller i antall kroner. 36 800 milliarder kroner fra 2008 til i dag har EU-landene brukt på å redde finanssektoren. Og mer er visst på vei.

Etter finanskrisen kom gjeldskrisen. Det var jo ikke slik at Irland hadde 400 milliarder Euro på bok i tilfelle det skulle gå galt. Mange land hadde gjeld fra før, og da hjalp det ikke på når de måtte spytte inn penger i banker som var for store til å falle. Så begynte gjelden å tynge og renten øke. Først Hellas, så Irland og Portugal. Nå står Italia og Spania ved avgrunnen spår mange eksperter. Regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i offentlige budsjetter. Lønninger, pensjoner, pensjonsalder, arbeidstid, ingenting var hellig. Til og med de som ikke var ille ute å kjøre begynte å kutte. De kuttet i kor. Det er liksom der vi er i dag.

Det er ikke så galt at det ikke kan gå enda verre. For kort tid siden ble Italia nedgradert av ratingbyrået Moody`s. De ble A2 i stedet for AA2. Ja vel, der forsvant en A. Bare så synd at konsekvensen blir at Italia som har 1.8 trillioner Euro i gjeld får høyere rente på gjelden sin. Og med slike summer så svir renteøkningen skikkelig. Belgia gikk samtidig innfor å spytte inn penger i banken Dexia. Banken som er tungt eksponert for gjeld i utlandet er også den viktigste brikken i driften av Belgias kommuner. Belgia har ikke rent så lite gjeld fra før og etter en slik redningsaksjon kan det kanskje begynne å spøke for landet uten regjering også.

Er det ingen ved roret?
USA har den siste tiden sett seg litt lei på manglende handlekraft i Europa. Kan dere nå ikke se å få ryddet opp er budskapet fra den andre siden av dammen. Og det sier de som ikke blir enige med en regjering og to partier i et land. Som om USA ikke står ovenfor mange formidable utfordringer selv. De er enige om at underskuddet og gjelden må reduseres, men ikke hvordan. De er ikke en gang enige om hvordan inneværende budsjett skal håndteres fra måned til måned. Paradoksalt ble de derimot enige om å øke taket for hvor mye gjeld de kunne ha. Nå kan de snart runde 15 trillioner dollar i gjeld. For ikke å snakke om Japan som har en gjeld på over 200 prosent sammenlignet med landets BNP. Enda godt de fremdeles kan betjene gjelden sin.

Hva er det som så gjøres med dette utover å kutte det som kuttes kan? Europas politikere har halvhjertet haltet etter utviklingen i den pågående krisen. De har liksom ikke bevilget nok penger til rett tid eller forpliktet seg til mer samarbeid når det har vært nødvendig. Nå når Hellas står i fare for å gå tom for penger og ikke kan betale lønn og pensjoner så bestemmer Eurosonens finansministere seg for å utsette neste kriseutbetaling. Hellas har ikke kuttet mye og fort nok i budsjettet. Samtidig er budskapet at Hellas ikke skal ut av Euroen og de skal ikke velte. Dette henger rett og slett ikke på grep. Det virker som de sakte men sikkert velger og fortsette å sage over det ene beinet de til nå har haltet fremover på.

Nå er det mange som mener at det også er en strategi bak nølingen ikke bare ren handlingslammelse. Jo lenger vi venter med å løse problemet jo mer får vi redusert de offentlige budsjettene rundt om i Europa. Det burde kanskje ikke overraske når flertallet av Europas regjeringer tross alt er blå så det holder.

Nei det er ikke lett å være menig mann og forstå seg på dagens finansielle og økonomiske verden. For hvordan skal man personlig sikre seg mot alt som skjer nå? Mange land har for store underskudd og for mye gjeld. De kutter i sosiale stønader og andre sikkerhetsnett. Samtidig opp i alt dette så står vi i fare for enda mer krise med påfølgende økt arbeidsledighet. Da hadde det vært kjekt med et sikkerhetsnett. Og har du penger og ønsker å sikre deg selv er det nesten like ille. Du tør snart ikke sette pengene i banken for du vet ikke hvor mye banken er eksponert i den pågående gjeldskrisen. Kanskje forsvinner alt sammen i et sort hull?

Det eneste du snart kan gjøre er å grave deg ned å håpe på at stormen snart blåser over. Men ikke en gang det er å anbefale. For å sitere Gro Harlem Brundtland: alt henger sammen med alt. Det er rett og slett ingen steder å gjemme seg. Finanskrisen kommer for å ta oss. Det er som vi lever i en vond drøm og løper og løper men kommer ingen vei. Kan vi ikke snart få lov til å våkne opp for å innse at det hele var et mareritt?

Skrevet av Robert Hansen

Europaparlamentet? Ukjent for posten

Europaparlamentet som ligger midt i hjertet av Brussel i en mastodont av et byggverk som snart har spist opp et helt kvartal er ukjent for det belgiske postverket.

For å kunne komme inn i Europarlamentet fordres det enten at noen henter deg i sikkerhetskontrollen eller at du kan overbevise en egen komité i Parlamentet om at du har mange og hederlige nok hensikter til å få et besøkskort som gjør at du kan komme og gå som du vil. LOs Brusselkontor har hatt et slikt kort siden 1995 med begrunnelse i at vi er omfattet av EØS-avtalen og dermed ”rammes” av en rekke direktiver som parlamentet drøfter og vedtar.

For å få et adgangskort må det fylles ut et omfattende skjema på ett av de 21 offisielle språkene . Det må legges ved kopi av pass eller identitetskort, attest fra arbeidsgiver om at du er ansatt og ikke minst en egen politiattest i originalversjon som bekrefter at du ikke er straffedømt, i hvert fall ikke nylig. Da kan du ikke være lobbyist som er den status du får med et slik kort.

Alt dette var framskaffet og behørig puttet i en stor brun konvolutt, frankert og adressert til The European Parliament, 60 Rue Wiertz, 1047 Brussel. Samme adresse som året før. Denne øvelsen må gjentas hvert år siden kortet maksimalt gjelder for ett år av gangen. Brevet ble postlagt den 30. april. Siden hørte vi ikke noe. Det var ikke overraskende fordi det tar ofte lang tid å få sin sak behandlet. Men i juni sendte vi kopi av den første sendingen, også av politiattesten som er mot reglene, og antydet at det første brevet muligens hadde kommet bort i posten. Det hadde det også gjort på en måte. Den 5. juli dukket den brune konvolutten opp igjen med beskjed om at mottaker var ukjent! Brevet var sågar åpnet slik at man kunne lese, på engelsk, at dette var en søknad om å komme inn i The European Parliament. Men neida, det hadde ikke hjulpet særlig. I tillegg hadde posten brukt tre måneder på ikke å finne ut av det!

For noen måneder skiftet det belgisk postverket navn fra det franske La Poste og det flamske De Post til Bpost. Jeg trodde det var en slags kode for belgisk post. Nå har jeg skjønt bedre. Neste gang sender jeg brevet som rekommandert A-post.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Toll tull for LO stand

Det ble lang venting på LOs kongress-stand på DEFS kongressen i Athen. LO skulle vise videofilm og dele ut materiell om norske lønns- og arbeidsvilkår. Sakene ble sendt fra Norge den 5. mai med et kjent ekspressbyrå til en mottaker i Aten som skulle levere alle sakene til kongressenteret søndag ettermiddag slik at alt skulle være klart til åpningen mandag den 16. mai. Men mandag morgen var ingen ting klart. Søndag fikk man beskjed at alt satt fast i tollen. Den var stengt søndag. Mandag fikk man kontakt med tollen beskjed om at toll må betales før utlevering . Toll kunne ikke betales av avsender heller ikke av mottakerselskapet. Mandagen forsvant i lange telefonsamtaler. Tirsdag 17. mai var det meste stengt i Norge og først onsdag moren kunne norsk LO åpne sin stand.

Årsaken? EØS-avtalen omfatter ikke EUs handelspolitikk og dermed tollpliktig. Nye regler i Hellas som skal minske korrupsjon slik at mottaker ikke kan hevde at avsender har betalt toll gjorde det ikke lettere. Til slutt ble det løst, men ingen vet helt nøyaktig hvordan.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Transport i EU kan bety så mangt

EU har denne uken kommet med hvitboken ”Transport 2050”. Formålet er blant annet å redusere klimautslipp fra sektoren. Så langt så vel. Dette er tross alt både viktig og inn i tiden. Planen er derimot ganske ambisiøs. Transport i Europa som vi kjenner det i dag skal snus på hodet frem til 2050. Og dette koster penger. Det er vel kanskje da de fleste tenker at dette er vel noe optimistisk. EU anslår at det må brukes 1.5 trillioner Euro mellom 2010 og 2030 for å lykkes. Men da er vi jo bare halvveis. Så må vi ikke glemme at vi fremdeles herjes av en finanskrise med en påfølgende kuttegalskap i offentlige budsjetter. Hvor mye som kuttes vet vi ikke. Men det er ikke utenkelig at EU-landene kollektivt kutter en tilsvarende sum i sine budsjetter, og det på kun fire år. Da blir det fort utenkelig å investere samme sum på vei, bane og luft de neste 20 årene. Valg av transportmidler under møtet til lederne for de nasjonale partiene i European Peoples Party skapte også overskrifter forrige uke. Tysklands Angela Merkel ankom møtet ikke uventet i en Audi A8. Det var først når Frankrikes statsminister Francois Fillon ankom i samme modell at spekulasjonen om samrøre oppsto. Slovakias statsminister ble derimot utropt til fellesmarkedets dronning. Hun ankom i en Volkswagen Phaeton. Denne er kjent for at skallet blir lagd i gamle Øst-Tyskland, motoren i Ungarn og skrudd sammen i Dresden. Sveriges statsminister måtte ty til en kinesisk bil, nemlig Volvo. Hvor veien går fra dette vet vi ikke, men la oss håpe det er penger igjen til å asfaltere den. Av Robert Hansen

Lærdom?

’Det er viktig å lære av sine tabber, heter det. Jon Jæger Gåsvatn som sitter på Stortinget for Fremskrittspartiet har sammen med andre partifeller foreslått ”å iverksette tiltak som sikrer et lønnsløft for lavlønnsyrkene med fokus på utdanningsgruppene i offentlig sektor”. Begrunnelsen gir han selv i Aftenposten (24. mars) ”arbeidsgiverforeningene har vist at de ikke klarer å gjennomføre det kvalitets- og rekrutteringsløftet som trengs i offentlig sektor” Beviset er som følger: ”- Vi har jo ikke noe marked, etter Adecco-skandalen forsvinner det helt. Hadde vi hatt konkurrerende arbeidsgivere , måtte de ha bladd opp, sier han.” Det var vel det de gjorde da i Adecco, nemlig bladde opp! Av Knut Arne Sanden

Prognoser eller meninger?

Han heter Harald Magnus Andreassen, er samfunnsøkonom og jobber for et selskap som heter First Securities. For det fikk han en årslønn på sju millioner i 2009. Nå har han av sine laugianere fått tildelt samfunnsøkonomenes prognosepris for 2010. I den forbindelse er han blitt intervjuet flere steder. Han vil ikke bruke ordet ”absurd” om sin lønn, men innrømmer at han tjener bra. (Dagbladet-Magasinet 5. mars 2011). Heldigvis sier han selv at prognoseprisen betyr lite for ham. Men han sier mye annet rart i Dagsavisens intervju 12. februar. Som et svar på hva som truer verdensøkonomien i dag mener han at lønnsutviklingen i land som India, Kina og Brasil er urovekkende! Ja vel? Hvorfor er det urovekkende at vanlige lønnsmottakere får en liten andel av den enorme veksten som finner sted i disse landene, eller er det kanskje lønnsutviklingen for lederne i disse landene som er urovekkende? Samtidig beroliger han oss med at dersom boligmarkedet i Kina sprekker er det neppe farlig. Jeg håper at han har fortjent prognoseprisen for det utsagnet. Deretter går prognosene over i en slags etterpåklokskap (?) ved å si at økonomien i Norge ikke ville sett annerledes ut med en annen regjering. Det er noe vanskelig å bevise, men FrP sier nå at man burde brukt finanskrisen til å kutte i offentlige budsjetter. At Norge ikke brukte mer enn andre land er det ulike synspunkter og regnemetoder på. Men Norge brukte ikke penger på skatteletter for å stimulere økonomien. Mer pussig blir utsagnet om at bedriftene ”valgte å beholde arbeidskraften”. Årsaken til det var endringer i permitteringsreglene som LO ba regjeringen å vedta og som gjorde det mulig. Det var jo bra at bedriftene skjønte meldingen. Direkte bekymret blir jeg når han sier at finanskrisen i 2008/09 vil vi ikke oppleve i vår levetid. Jeg er blitt 58 år så sjansen for at han får rett er kanskje til stede. Men alle økonomer med unntak av dr. Doom og delvis Spetalen, sa det samme hele 80 og 90 og 2000- tallet fordi vi hadde fått så gode makroøkonomiske modeller at en slik krise rett og slett ikke ville være mulig. Hvem tok feil? Det eneste utsagnet han kommer med som jeg kan tilslutte meg er dette: økonomiske kriser handler ikke om abstrakte rater, men om folks liv. Han håper også at økonomer blir bedre i sine analyser om hva som skaper en god økonomi. Men det står i sterk kontrast når han sier at statsbudsjettunderskuddene vil gå ned nå som husholdningene begynner å bruke penger. Ja gjør de det? I et Europa hvor 10 prosent ikke har arbeid, lønninger går ned eller står stille i en rekke land, og en rekke offentlige stønader kuttes sammen med offentlige investeringer? Folk må ha tillit til framtiden for å bruke penger, og det er en fordel å ha pengene først. Norge er i så henseende ett unntak i Europa. Så vi får smøre oss med tålmodighet til neste års prognosepris for å se om dette er korrekte observasjoner eller mer eller mindre fordekte politiske uttalelser eller ønsker. AV Knut Arne Sanden