Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bischen freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.
Første halvår i 2011 t ledet Ungarn EU klubbens 27 medlemsland, et formannskap som best ble merket av befolkningen i hovedstaden Budapest ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.
Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disneyaktig minnepark utenfor byen.
Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av de som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge uten at den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross så, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være en utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.
Ungarn fulgte i likhet med de andre østblokklandene den økonomiske pendelbevegelsen, fra sentrale femårsplaner til hyperkapitalisme, klippet ut fra amerikanske lærebøker. Skuffet sto vest-europeiske sosialdemokrater tilbake på sidelinjen med et forgjeves håp om en blandingsøkonomisk tilpasning til de vestlige velferdsstater. De samme svingninger skjedde i politikken, først til høyre, så til venstre og nå en regjering med klare høyrenasjonalistiske trekk og en dagsorden for den ”ungarske nasjon”. Det bor mange etniske ungarere i nabolandene, særlig Romania som lengter ”hjem” eller venter på en liten ”Anschluss”.
Ungarn åpnet sine grenser til sitt gamle dobbeltmonarki Østerrike ett år før Berlinmurens fall. Det resulterte i en strøm av DDR-borgere med visum til Ungarn som nærmest fritt kunne ta seg inn i det forlokkende Vesten. Sånn sett ga Ungarn et viktig bidrag at det fysiske skillet mellom øst og vest forsvant.
I dags preges landet av alt det som finnes alle andre steder: Hennes og Mauritz, Nokia, japanske biler, og amerikanske kaffe- og burgersteder. Den gangs relative likestillingen mellom kjønnene er erstattet av lårkorte lokkedamer utenfor Friday’s og strippeklubber. De dårlige sex-videosjappene som spratt opp som sopp etter regnvær, er forsvunnet og erstattet av internett-ereksjoner.
Den noenlunde jevnt fordelte tilgjengelige ”velstanden”, er erstattet av noen svært rike og ganske mange fattige, lett gjenkjennelige på store SUV’er og offentlig tigging. Prisene er markedsstyrt, 900 forinter, 30 kroner, for en kaffe i det fem stjernede Royals hotellbar, 100 forinter, ca 3 kroner rett utenfor på en lokal bar. Verken gjennomsnittslønna eller minstelønna rundt 450 forinter tilsier hyppige besøk på det første stedet.
Landet skal nå få sin porsjon smalhans. Det skal kuttes i de offentlige budsjetter lik to prosent av BNP. Det blir reformer i arbeidslivet for lettere å si opp folk, arbeidstiden skal opp til 44 timer ukentlig, men betalt bare for 40 og avspasering erstatter overtidsbetaling. Det skal bli frivillig å ha bedriftsutvalg, en innsparing lik en direktørlønn eller to i en stor bedrift. Men direktørene blir så mye mer effektive når de kan bestemme selv etter å ha forhandlet med seg selv. Ingen av forslagene er drøftet med fagbevegelsen, bare arbeidsgiverne. Og arbeidsgiverne snakker ikke med de seks landsorganisasjonene.
Men nå hører jeg snart spørsmålet over furua som sist: Er dette enda en slik ”alt-var-så-mye bedre-før-artikkel”?
Nei, det er ikke det. Evnen til å tenke selv har ikke slått rot. Motet og lysten til å ta egne beslutninger på lavere nivå er ikke tilstede. Det er best å følge boka og vente på et nikk fra en overordnet før noe utføres. Kunder er egentlig noe brysomt som bare forstyrrer arbeidsdagen. Byråkratiske rutiner for å betale finnes fortsatt. Sparetiltakene har ikke nådd Budapest sin tunnelbane, verdens nest eldste. Der står det fortsatt to kontrollører pluss en billettør på alle stasjoner i begge retninger fra kl. 0600 til 24.00 hver dag. Det påstås at det lønner seg, hvis ikke hadde ingen kjøpt billett.
Så noe er ved det ”dårlige” gamle. Men det er sannelig nok av nye dårlige ting som ikke var der før. Så dette var en ”sånn-type-artikkel”.
*Gulasj: Ungarsk nasjonalrett enten som suppe eller som hovedrett med oksekjøtt, helst kalvekjøtt i en paprikapreget buljong med ulike grønnsaker.
Skrevet av Knut Arne Sanden
mandag 5. desember 2011
Blåruss, ord til ettertanke
Ikke visste vi at de skulle komme til å styre verden der de sto.
Det var oppstilling første skoledag etter en lang ferie. Gymnaset hadde fått en helt ny klasse, - økonomisk gymnas. De sto der, litt mer disiplinert enn engelsklinja, i hvert fall sammenlignet med engelsklinja med kunst, som bare ble kalt for engelsk med hasj.
De lukta ikke direkte fjøs slik som gutta på reallinjen ofte gjorde, odelsgutter som skulle ta over gården, men som mente at realfag var den beste måten å komme inn på landbrukshøgskolen på.
Men hadde vi behov så mange bankkassere, regnskapsførere og revisorer? Det kunne vi ikke fatte og begripe tidlig på 70-tallet hvor Vietnamkrigen, invasjonen i Tsjekkoslovakia og norsk medlemskap i EEC skapte politisk engasjement både til høyre og til venstre. Lite visste vi om snikende globalisering og liberalistisk politikk. Trygve Hegnar var en raring ingen hadde hørt om. Bladet som han snekret sammen hjemme på kjøkkenet hadde han frekt tatt navnet fra selveste hovedverket til Karl Marx, Das Kapital. Et verk som flere studiesirkler i regi av SUF, sosialistisk ungdomsforbund, hadde gitt oss innsikt i, men begrenset forståelse av.
Så ble de russ de også da etter tre år, med blå luer, og kanskje allerede da en smule mer kjepphøye enn rødrussen, for ikke å snakke om grønnrussen som ga seg etter bare tre år på ”Rasken”.
Så gikk nu åran, som de sier i Nord-Norge. Nye kull med blåruss ble rullet ut og mange fortsatte sine økonomiske teoretiseringer i regi av Handelshøyskolen i Bergen og Bedriftsøkonomisk Institutt. Da Willoch oppløste bankreguleringen og boligkooperasjonen traff jeg igjen en av de som lånerådgiver i sparebanken. Da jeg kom til med selv igjen var jeg påført et 1.prioritetslån på kr. 800.000 som var fem ganger min årslønn. Senere kuppet de USA og Storbritannia hvor Nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman ble en slags økonomisk føringsoffiser for både Ronald Reagan og Margareth Thatcher.
Nå sitter de rundt over alt i sine mørke merkedresser og drakter og prediker ”økognomi”. De dukker opp i aviser og fjernsyn og kommenterer glatt alle politiske spørsmål slik at det høres ut som en finansanalyse. Foran flimrende dataskjermer sender de selskaper og valutaer til nye høyder eller dype avgrunner. -Vi er Markedet, så bare pass dere.! Regjeringer må danse etter børspipene. Gjør dere ikke som vi har bestemt dobler vi renten på statsobligasjonene. Det er to regler som gjelder: 1. Markedet har alltid rett. 2. Dersom Markedet har feil, se punkt 1. Nå er snart hele €urosonen tatt som gisler.
Det er ikke mange dissentere i menigheten. En professor ved Columbia Universitet i New York, Josepth Stiglitz, er en mann som banner i kirka. Han har en Nobelpris i økonomi som kanskje gjør det litt enklere for ham. Hør bare her, sitert fra dagens Næringsliv 29. august 2011:
- Dette er ingen gullalder for makroøkonomi. Vi har en krise i økonomien. Det burde også være en krise for økonomifaget. Vi må revurdere makroøkonomien.
Han raljerer over de makroøkonomiske modeller som brukes. -Eksisterende modeller bygger på at økonomien er selvregulerende og at bobler ikke oppstår. Det at man ikke kan se den usynlige hånden skyldes at den ikke er der, sier han.
- Det amerikanske arbeidsmarkedet som er det mest fleksible er det med høyest ledighet. Hovedutfordringer er å få en finanspolitikk både i USA og Europa som stimulerer økonomien gjennom investeringer som styrker den langsiktige vekstevnen for eksempel infrastruktur, sier han.
Hør. Hør. Jeg tror sannelig mannen aldri har vært blåruss.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Det var oppstilling første skoledag etter en lang ferie. Gymnaset hadde fått en helt ny klasse, - økonomisk gymnas. De sto der, litt mer disiplinert enn engelsklinja, i hvert fall sammenlignet med engelsklinja med kunst, som bare ble kalt for engelsk med hasj.
De lukta ikke direkte fjøs slik som gutta på reallinjen ofte gjorde, odelsgutter som skulle ta over gården, men som mente at realfag var den beste måten å komme inn på landbrukshøgskolen på.
Men hadde vi behov så mange bankkassere, regnskapsførere og revisorer? Det kunne vi ikke fatte og begripe tidlig på 70-tallet hvor Vietnamkrigen, invasjonen i Tsjekkoslovakia og norsk medlemskap i EEC skapte politisk engasjement både til høyre og til venstre. Lite visste vi om snikende globalisering og liberalistisk politikk. Trygve Hegnar var en raring ingen hadde hørt om. Bladet som han snekret sammen hjemme på kjøkkenet hadde han frekt tatt navnet fra selveste hovedverket til Karl Marx, Das Kapital. Et verk som flere studiesirkler i regi av SUF, sosialistisk ungdomsforbund, hadde gitt oss innsikt i, men begrenset forståelse av.
Så ble de russ de også da etter tre år, med blå luer, og kanskje allerede da en smule mer kjepphøye enn rødrussen, for ikke å snakke om grønnrussen som ga seg etter bare tre år på ”Rasken”.
Så gikk nu åran, som de sier i Nord-Norge. Nye kull med blåruss ble rullet ut og mange fortsatte sine økonomiske teoretiseringer i regi av Handelshøyskolen i Bergen og Bedriftsøkonomisk Institutt. Da Willoch oppløste bankreguleringen og boligkooperasjonen traff jeg igjen en av de som lånerådgiver i sparebanken. Da jeg kom til med selv igjen var jeg påført et 1.prioritetslån på kr. 800.000 som var fem ganger min årslønn. Senere kuppet de USA og Storbritannia hvor Nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman ble en slags økonomisk føringsoffiser for både Ronald Reagan og Margareth Thatcher.
Nå sitter de rundt over alt i sine mørke merkedresser og drakter og prediker ”økognomi”. De dukker opp i aviser og fjernsyn og kommenterer glatt alle politiske spørsmål slik at det høres ut som en finansanalyse. Foran flimrende dataskjermer sender de selskaper og valutaer til nye høyder eller dype avgrunner. -Vi er Markedet, så bare pass dere.! Regjeringer må danse etter børspipene. Gjør dere ikke som vi har bestemt dobler vi renten på statsobligasjonene. Det er to regler som gjelder: 1. Markedet har alltid rett. 2. Dersom Markedet har feil, se punkt 1. Nå er snart hele €urosonen tatt som gisler.
Det er ikke mange dissentere i menigheten. En professor ved Columbia Universitet i New York, Josepth Stiglitz, er en mann som banner i kirka. Han har en Nobelpris i økonomi som kanskje gjør det litt enklere for ham. Hør bare her, sitert fra dagens Næringsliv 29. august 2011:
- Dette er ingen gullalder for makroøkonomi. Vi har en krise i økonomien. Det burde også være en krise for økonomifaget. Vi må revurdere makroøkonomien.
Han raljerer over de makroøkonomiske modeller som brukes. -Eksisterende modeller bygger på at økonomien er selvregulerende og at bobler ikke oppstår. Det at man ikke kan se den usynlige hånden skyldes at den ikke er der, sier han.
- Det amerikanske arbeidsmarkedet som er det mest fleksible er det med høyest ledighet. Hovedutfordringer er å få en finanspolitikk både i USA og Europa som stimulerer økonomien gjennom investeringer som styrker den langsiktige vekstevnen for eksempel infrastruktur, sier han.
Hør. Hør. Jeg tror sannelig mannen aldri har vært blåruss.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Lønn og belønning
- Det burde ha vært her nå. Faderen begynte å bli utålmodig. Det stundet mot jul og ennå var ikke målerbrevet for den siste jobben kommet fra Murernes Målekontor. Ble det ekstra penger før jul eller ikke?
Måling er en form for akkordlønn og utføres jobben raskt kunne bli god butikk. Hadde det vært kaldt og kalken seig, ble det mindre ja kanskje minus i forhold til forskuttert lønn.
Det var vel denne ideen faderen overførte til karakterboka. Betaling for Mg (Meget Godt) 25 øre og en krone for Sg, særdeles godt.
Jeg tok i mot pengene, men mislikte systemet sterkt, siden det ikke var for pengenes skyld at jeg synes det var fint med gode karakterer. Det var fordi jeg følte at jeg mestret noe og forsto noe. Det var belønningen. Så det vanket noen kroner før hver jul- og sommerferie. Hevnen tok jeg ved å ha Lg, Lite godt i oppførsel og orden.
Derfor er det rart at næringslivsledere må ha så fryktelig mye penger for å gjøre den jobben de er ansatt for å gjøre. Det er bare noen få på toppen som må ha gulerøtter for å gjøre sitt beste. Er de late av natur? Og hvorfor skal alle de andre forventes å gjøre sitt beste mot fast betaling? Jobber de av ren glede?
Olav Thon hadde et poeng i sommer da han sa at ingen ledere burde tjene over to millioner kroner, noe som for folk flest fortsatt ses på som mye penger selv om Lottogevinsten kan være større. - Tjener de mer, sa Thon, må de bruke tid på å passe på pengene sine og se til at de yngler. Det svekker bedriften. Når de i tillegg gis opsjoner og aksjer, skifter fokus fra det beste for bedriften til det beste for aksjekursen. Finanskrisen i 2008 burde lært oss mye om det.
Nå hører ikke jeg til de som mener at man skal få sin belønning først i himmelen. Fagbevegelsen er opptatt av gode lønns- og arbeidsvilkår her og nå, og er mot urimelige vilkår enten de er lave eller høye. Akkordarbeid var mye mer vanlig før, sammen med trynetilleggene som ble kalt individuell lønn. Det gamle Jern- og Metallarbeiderforbundet førte en seig kamp for fastlønnsystemer særlig for arbeid hvor den enkelte ansatte selv ikke kunne påvirke produktiviteten. Samtidig slo arbeiderkollektivet hardt ned på de som prøvde å sprenge akkorden. Nasjonale tariffavtaler og sentrale oppgjør har bidratt til å minske lønnsforskjellene i norsk arbeidsliv. Det er til fordel for alle, ikke minst for bedrifter som er avhengig av kompetent arbeidskraft som egentlig er rimelig i Norge. Det er også belegg for å si at når forskjellene er små arbeides det bedre.
Men dessverre er det ikke aller som forstår det og da blir det heller ikke noen forståelse for tanken om at alle er i samme båt i krisetider. Det er i gode tider man kan legge bunnplanken for de dårlige. Det er en gammel erkjennelse at etter de sju fete, kommer de sju magre årene. Livserfaring og langsiktighet kalles det.
Derfor er det så synd at de på toppen ikke skjønner sitt eget beste, - på lang sikt.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Måling er en form for akkordlønn og utføres jobben raskt kunne bli god butikk. Hadde det vært kaldt og kalken seig, ble det mindre ja kanskje minus i forhold til forskuttert lønn.
Det var vel denne ideen faderen overførte til karakterboka. Betaling for Mg (Meget Godt) 25 øre og en krone for Sg, særdeles godt.
Jeg tok i mot pengene, men mislikte systemet sterkt, siden det ikke var for pengenes skyld at jeg synes det var fint med gode karakterer. Det var fordi jeg følte at jeg mestret noe og forsto noe. Det var belønningen. Så det vanket noen kroner før hver jul- og sommerferie. Hevnen tok jeg ved å ha Lg, Lite godt i oppførsel og orden.
Derfor er det rart at næringslivsledere må ha så fryktelig mye penger for å gjøre den jobben de er ansatt for å gjøre. Det er bare noen få på toppen som må ha gulerøtter for å gjøre sitt beste. Er de late av natur? Og hvorfor skal alle de andre forventes å gjøre sitt beste mot fast betaling? Jobber de av ren glede?
Olav Thon hadde et poeng i sommer da han sa at ingen ledere burde tjene over to millioner kroner, noe som for folk flest fortsatt ses på som mye penger selv om Lottogevinsten kan være større. - Tjener de mer, sa Thon, må de bruke tid på å passe på pengene sine og se til at de yngler. Det svekker bedriften. Når de i tillegg gis opsjoner og aksjer, skifter fokus fra det beste for bedriften til det beste for aksjekursen. Finanskrisen i 2008 burde lært oss mye om det.
Nå hører ikke jeg til de som mener at man skal få sin belønning først i himmelen. Fagbevegelsen er opptatt av gode lønns- og arbeidsvilkår her og nå, og er mot urimelige vilkår enten de er lave eller høye. Akkordarbeid var mye mer vanlig før, sammen med trynetilleggene som ble kalt individuell lønn. Det gamle Jern- og Metallarbeiderforbundet førte en seig kamp for fastlønnsystemer særlig for arbeid hvor den enkelte ansatte selv ikke kunne påvirke produktiviteten. Samtidig slo arbeiderkollektivet hardt ned på de som prøvde å sprenge akkorden. Nasjonale tariffavtaler og sentrale oppgjør har bidratt til å minske lønnsforskjellene i norsk arbeidsliv. Det er til fordel for alle, ikke minst for bedrifter som er avhengig av kompetent arbeidskraft som egentlig er rimelig i Norge. Det er også belegg for å si at når forskjellene er små arbeides det bedre.
Men dessverre er det ikke aller som forstår det og da blir det heller ikke noen forståelse for tanken om at alle er i samme båt i krisetider. Det er i gode tider man kan legge bunnplanken for de dårlige. Det er en gammel erkjennelse at etter de sju fete, kommer de sju magre årene. Livserfaring og langsiktighet kalles det.
Derfor er det så synd at de på toppen ikke skjønner sitt eget beste, - på lang sikt.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Norsk for viderekommende
Do you speak English? Yes, I am!
Det var svaret som Heide Steen jr. ga Wesenlund i moroprogrammet Wesensteen for mange år siden. Nordmenn behersker engelsk bedre enn mange. Det gjør folk fra små språknasjoner. Vi er nødt til å lære oss et annet språk for å bli forstått. Men samtidig som verken presidenten i USA eller Russland snakker noe annet en morsmålet og dermed må bruke tolk, forventes det at norske politikere beveger seg elegant på flere målføre.
Engelsk er blitt det nye langua franca som erstattet latin. Men det kan være greit å prøve å holde en viss språkrøkt og ikke bruke engelske fraser der det finnes norske ord. Det er særlig i finansbransjen, men også på flere næringslivsnivå at de engelske ordene sniker seg inn. Spør du hva det heter på norsk ser de uforstående på deg.
Her er en liten liste over ord som jeg ofte hører i samtaler eller i radio og på trykk.. De begynner å bli mange etter hvert og da har jeg ikke tatt med od som ”gir” eller ”full sving” som for lengst er tatt opp i språket og gitt norsk skrivemåte. De få gangene jeg ble tatt ut til skolefotballaget spilte jeg venstre ”back” (bekk) antagelig fordi jeg gjorde minst skade der. Mest gjevt var å være ”senterhaaf”. Corner var mål, men innkast var innkast. Nå er alt blitt fornorsket, inkludert bakrommet.
Frankrike gjør et stort nummer av å forfranske engelske ord. Det finnes et eget fransk akademi som vokter det franske språk mot fremmed forurensing. Men da jumbojet ble oversatt til ”flymaskin med særdeles stor løfteevne”, ble det for mye. Det heter jumbojet også på fransk, selv om de liker Airbus bedre. Island, som er et lite språksamfunn, gjør også store anstrengelser. Radio heter Rikisutvarpid ikke så fjernt fra rikskringkasting. Ordet krig finnes ikke ,bare ordet strid, siden Island ikke har selv deltatt i noen krig.
Det har vært mye ”benchmarking” eller sammenligning de siste årene. Veldig mange skal adressere problemet i stedet for å gjøre noe med det. Ved å bla i en utgave ”Ledelse” er følgende funnet: Du er sikkert fortrollig med ” co-active coaching og leadership”? Kurset fører fram til CPCC og ACF godkjent av ICH. Firmaet Businessmastering driver visst med sånt. Personalkontoret er erstattet av HR-avdelingen.
Determinert og validert er jo bare jåleri for bestemt og gyldiggjort. Forøvrig er noen av framtidstrendene :Virtualisering,Cloud Computing og Outsourcing.Det er ledig jobb som vice president i firmaet Apply Leirvik AS i på Stord, og du kan snakke med HR-sjefen først. Det kreves gode muntlige og skriftlige norsk og engelsk kunnskaper. (Hver for seg?)
Sparebank1 søker etter „senior underwriter motor“, og selvsagt business controller. Country Manager er ønsket også. Skal Jens Stoltenberg gi seg? Det er et spennende arbeidsmarkdet vi byr folk.
Hvorfor er punktum blitt til „dott“? Dott kan jo være så mangt på norsk, men sjelden punktum. For utlendinger må jo alle norsk internettsteder oppfattes veldig negativt. Det er jo bare nei og atter nei. Jatileu.no, Arbeiderpartiet.no, regjeringen.no. De eneste konsekvente er Neitileu.no.
Så hvis Norge ville bli litt mere positive utad kunne vi vende om på bokstavene og si Senterpartiet.on! Det føles i hvert fall litt mindre off(side).
Så for å snu på flisa.
Do you speak English? Yes , but also Norwegian.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Det var svaret som Heide Steen jr. ga Wesenlund i moroprogrammet Wesensteen for mange år siden. Nordmenn behersker engelsk bedre enn mange. Det gjør folk fra små språknasjoner. Vi er nødt til å lære oss et annet språk for å bli forstått. Men samtidig som verken presidenten i USA eller Russland snakker noe annet en morsmålet og dermed må bruke tolk, forventes det at norske politikere beveger seg elegant på flere målføre.
Engelsk er blitt det nye langua franca som erstattet latin. Men det kan være greit å prøve å holde en viss språkrøkt og ikke bruke engelske fraser der det finnes norske ord. Det er særlig i finansbransjen, men også på flere næringslivsnivå at de engelske ordene sniker seg inn. Spør du hva det heter på norsk ser de uforstående på deg.
Her er en liten liste over ord som jeg ofte hører i samtaler eller i radio og på trykk.. De begynner å bli mange etter hvert og da har jeg ikke tatt med od som ”gir” eller ”full sving” som for lengst er tatt opp i språket og gitt norsk skrivemåte. De få gangene jeg ble tatt ut til skolefotballaget spilte jeg venstre ”back” (bekk) antagelig fordi jeg gjorde minst skade der. Mest gjevt var å være ”senterhaaf”. Corner var mål, men innkast var innkast. Nå er alt blitt fornorsket, inkludert bakrommet.
Frankrike gjør et stort nummer av å forfranske engelske ord. Det finnes et eget fransk akademi som vokter det franske språk mot fremmed forurensing. Men da jumbojet ble oversatt til ”flymaskin med særdeles stor løfteevne”, ble det for mye. Det heter jumbojet også på fransk, selv om de liker Airbus bedre. Island, som er et lite språksamfunn, gjør også store anstrengelser. Radio heter Rikisutvarpid ikke så fjernt fra rikskringkasting. Ordet krig finnes ikke ,bare ordet strid, siden Island ikke har selv deltatt i noen krig.
Det har vært mye ”benchmarking” eller sammenligning de siste årene. Veldig mange skal adressere problemet i stedet for å gjøre noe med det. Ved å bla i en utgave ”Ledelse” er følgende funnet: Du er sikkert fortrollig med ” co-active coaching og leadership”? Kurset fører fram til CPCC og ACF godkjent av ICH. Firmaet Businessmastering driver visst med sånt. Personalkontoret er erstattet av HR-avdelingen.
Determinert og validert er jo bare jåleri for bestemt og gyldiggjort. Forøvrig er noen av framtidstrendene :Virtualisering,Cloud Computing og Outsourcing.Det er ledig jobb som vice president i firmaet Apply Leirvik AS i på Stord, og du kan snakke med HR-sjefen først. Det kreves gode muntlige og skriftlige norsk og engelsk kunnskaper. (Hver for seg?)
Sparebank1 søker etter „senior underwriter motor“, og selvsagt business controller. Country Manager er ønsket også. Skal Jens Stoltenberg gi seg? Det er et spennende arbeidsmarkdet vi byr folk.
Hvorfor er punktum blitt til „dott“? Dott kan jo være så mangt på norsk, men sjelden punktum. For utlendinger må jo alle norsk internettsteder oppfattes veldig negativt. Det er jo bare nei og atter nei. Jatileu.no, Arbeiderpartiet.no, regjeringen.no. De eneste konsekvente er Neitileu.no.
Så hvis Norge ville bli litt mere positive utad kunne vi vende om på bokstavene og si Senterpartiet.on! Det føles i hvert fall litt mindre off(side).
Så for å snu på flisa.
Do you speak English? Yes , but also Norwegian.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Jeg har gått under faner og flagg
Jeg har gått under faner og flagg. Igjen. Denne gangen i byen Wroclaw sør i Polen, en by som ble smadret av russerne i 1945 da de jaget ut tyskerne. Der gikk jeg sammen med over 50 000 andre fagorganiserte fra nesten hele Europa. Jeg representerte ikke mindre enn nærmere fem millioner LO-medlemmer i fem nordiske land. Demonstrasjoner er ikke en viktig del av den nordiske modellen hvor seige forhandlinger spiller hovedrollen i fagbevegelsens maktutøvelse. Derfor var deltakelsen ganske beskjeden.
Denne gang var det i Polen demonstrasjonen fant sted. Der var EUs finansministere samlet for igjen å diskutere krisen i europeiske økonomi og for igjen ikke å fatte noen konkrete beslutninger bortsatt fra å utsette neste hjelpetiltak til Hellas til oktober. Da er de greske statskasser tomme og lønninger kan ikke lenger utbetales.
DEFS, den europeiske fagbevegelsen, demonstrerte enda en gang for en annen økonomisk investeringspolitikk i stedet for endeløse kutt i offentlige budsjetter og lønninger. Det er ja til europeisk solidaritet og ja til jobber og arbeidstakerrettigheter men fortsatt et rungende nei til mer smalhanspolitikk.
Det gikk ikke lydløst for seg med kinaputter, vuvuzelas, flyalarmer og annet som lagde lyd. - Vi skal lage et h…….s spetakkel, pleide tidligere LO-leder Yngve Haagensen å si når LO ikke fikk viljen sin. Og det gjorde vi til gangs. Men å rigge opp 50000 fotsoldater tar tid, to timer i solen og 24 grader varme stimulerte væskeinntaket. Pølser , hamburgere og koteletter kunne kjøpes i ventetiden, men ikke alkoholholdig drikke. Men vann og cola har samme gjennomløpshastighet som andre væsker og kommer ut igjen i nesten samme mengder som inntaket. Den innleide toalettkapasiteten ble fort sprengt, men startområdet lå inne i på Olympia-stadion fra 1936 da byen het Breslau og var en del av Tyskland. Stadion var omringet av en stor park med busker og trær og ga i hvert fall gutta en mulighet for praktiske løsninger. Vesentlig vanskeligere ble det senere under vegs da hele kortesjen nærmet seg sentrum og folk sto på fortauet for å se hva slags folk som lagde så mye bråk. Det kunne holde hardt, til gjengjeld ble alle vertshus rundt Rådhuset hvor alle talene skulle holdes, fort fylt opp av toalettrengende demonstranter.
Rekken av Europademonstrasjoner begynner å bli lang. Lenge fant de sted i Brussel noe som var en stor belastning for de tre belgiske landsorganisasjonene som må sikre kjernetropper i titusen tall. Senere har demonstrasjonene beveget seg rundt sammen med EU-formannskapet til Ljubljana, Luxembourg, Budapest og nå altså Polen . Wraclow er en by med en tusenårig historie, men gamlebyen som ble fullstendig utradert i 1945 ser bare gammel ut fordi alle husene ble bygget opp igjen i sin opprinnelig stil i 1950-60 årene. Resten av byen med sine 600000 innbyggere er sterkt inspirert av Stalin-arkitektur og grå betongklosser. Dette står i sterk kontrast til alle de nye blanke bilene som polakkene har kjøpt i hopetall de siste årene. Så selv om det er krise i Europa går det ikke så ille i Polen. De har en vekst som er to-tre ganger gjennomsnittet i EU og en valuta, zloty, som ikke er bundet til €uro. Ledigheten er kanskje lavere en statistikken tilsier på 9 prosent fordi en del er registret som ledige mens de tidvis arbeider i et annet land, deriblant Norge. Også Polen sliter med sosial dumping fordi arbeidstakere fra Ukraina og Hvite Russland arbeider for nesten ingen ting illegalt og helsvart.
Det var de to polske organisasjonene , Solidaritet og OPZZ, den ”reformerte” fagbevegelsen som sto for hovedtyngden av de vel 50000 deltakerne. Med så mange mennesker som skal oppmarsjeres er det lettere å forstå at krigføring i gamle dager ikke var noen oversiktlig affære hvor alle visste hva de andre gjorde. Men etter hvert kom alle seg av gårde riktig veg. De siste var knapt forlatt Olympiastadion da de første inntok Rådhusplassen.
Men da hadde alle 27 EU-finansministere rømt fra byen. Kanskje fryktet de opptøyer.
Så ble vi hørt? Absolutt, det var ikke til å unngå. Ble vi lyttet til? Det er mer tvilsomt. Men EUs finansministere lyttet heller ikke til en selvinvitert amerikansk finansminister som for første gang deltok på et europeisk møte. Hans beskjed var gjøre mer mot krisen, få ned gjelden og få likviditet i banksystemet. Hans melding ble også lyttet til med lukkede ører. Det nytter ikke å komme her og komme her selv om du er finansminister i verdens rikeste land og med snart verdens største budsjettunderskudd. Så han dro hjem igjen i et mini ”Air Force 1”, en Boing 737 på størrelse med president Obamas dalende popularitet.
Ukens merkeligste økonominyhet var at tidligere ”utviklingsland” som China, Brasil, India og Russland samt Sveits gjerne vil hjelpe de gamle imperialistiske kolonimaktene med litt kreditt, slik at de kommer over kneika.
– Nå står ikke verden til påske, ville bestemor ha sagt, om hun hadde levd.
Knut Arne Sanden
Denne gang var det i Polen demonstrasjonen fant sted. Der var EUs finansministere samlet for igjen å diskutere krisen i europeiske økonomi og for igjen ikke å fatte noen konkrete beslutninger bortsatt fra å utsette neste hjelpetiltak til Hellas til oktober. Da er de greske statskasser tomme og lønninger kan ikke lenger utbetales.
DEFS, den europeiske fagbevegelsen, demonstrerte enda en gang for en annen økonomisk investeringspolitikk i stedet for endeløse kutt i offentlige budsjetter og lønninger. Det er ja til europeisk solidaritet og ja til jobber og arbeidstakerrettigheter men fortsatt et rungende nei til mer smalhanspolitikk.
Det gikk ikke lydløst for seg med kinaputter, vuvuzelas, flyalarmer og annet som lagde lyd. - Vi skal lage et h…….s spetakkel, pleide tidligere LO-leder Yngve Haagensen å si når LO ikke fikk viljen sin. Og det gjorde vi til gangs. Men å rigge opp 50000 fotsoldater tar tid, to timer i solen og 24 grader varme stimulerte væskeinntaket. Pølser , hamburgere og koteletter kunne kjøpes i ventetiden, men ikke alkoholholdig drikke. Men vann og cola har samme gjennomløpshastighet som andre væsker og kommer ut igjen i nesten samme mengder som inntaket. Den innleide toalettkapasiteten ble fort sprengt, men startområdet lå inne i på Olympia-stadion fra 1936 da byen het Breslau og var en del av Tyskland. Stadion var omringet av en stor park med busker og trær og ga i hvert fall gutta en mulighet for praktiske løsninger. Vesentlig vanskeligere ble det senere under vegs da hele kortesjen nærmet seg sentrum og folk sto på fortauet for å se hva slags folk som lagde så mye bråk. Det kunne holde hardt, til gjengjeld ble alle vertshus rundt Rådhuset hvor alle talene skulle holdes, fort fylt opp av toalettrengende demonstranter.
Rekken av Europademonstrasjoner begynner å bli lang. Lenge fant de sted i Brussel noe som var en stor belastning for de tre belgiske landsorganisasjonene som må sikre kjernetropper i titusen tall. Senere har demonstrasjonene beveget seg rundt sammen med EU-formannskapet til Ljubljana, Luxembourg, Budapest og nå altså Polen . Wraclow er en by med en tusenårig historie, men gamlebyen som ble fullstendig utradert i 1945 ser bare gammel ut fordi alle husene ble bygget opp igjen i sin opprinnelig stil i 1950-60 årene. Resten av byen med sine 600000 innbyggere er sterkt inspirert av Stalin-arkitektur og grå betongklosser. Dette står i sterk kontrast til alle de nye blanke bilene som polakkene har kjøpt i hopetall de siste årene. Så selv om det er krise i Europa går det ikke så ille i Polen. De har en vekst som er to-tre ganger gjennomsnittet i EU og en valuta, zloty, som ikke er bundet til €uro. Ledigheten er kanskje lavere en statistikken tilsier på 9 prosent fordi en del er registret som ledige mens de tidvis arbeider i et annet land, deriblant Norge. Også Polen sliter med sosial dumping fordi arbeidstakere fra Ukraina og Hvite Russland arbeider for nesten ingen ting illegalt og helsvart.
Det var de to polske organisasjonene , Solidaritet og OPZZ, den ”reformerte” fagbevegelsen som sto for hovedtyngden av de vel 50000 deltakerne. Med så mange mennesker som skal oppmarsjeres er det lettere å forstå at krigføring i gamle dager ikke var noen oversiktlig affære hvor alle visste hva de andre gjorde. Men etter hvert kom alle seg av gårde riktig veg. De siste var knapt forlatt Olympiastadion da de første inntok Rådhusplassen.
Men da hadde alle 27 EU-finansministere rømt fra byen. Kanskje fryktet de opptøyer.
Så ble vi hørt? Absolutt, det var ikke til å unngå. Ble vi lyttet til? Det er mer tvilsomt. Men EUs finansministere lyttet heller ikke til en selvinvitert amerikansk finansminister som for første gang deltok på et europeisk møte. Hans beskjed var gjøre mer mot krisen, få ned gjelden og få likviditet i banksystemet. Hans melding ble også lyttet til med lukkede ører. Det nytter ikke å komme her og komme her selv om du er finansminister i verdens rikeste land og med snart verdens største budsjettunderskudd. Så han dro hjem igjen i et mini ”Air Force 1”, en Boing 737 på størrelse med president Obamas dalende popularitet.
Ukens merkeligste økonominyhet var at tidligere ”utviklingsland” som China, Brasil, India og Russland samt Sveits gjerne vil hjelpe de gamle imperialistiske kolonimaktene med litt kreditt, slik at de kommer over kneika.
– Nå står ikke verden til påske, ville bestemor ha sagt, om hun hadde levd.
Knut Arne Sanden
torsdag 13. oktober 2011
Marerittet
(Advarsel: bør leses med godt mot!)
Finanskrisen skrur opp tempoet enda et par hak. Hva skal Europas politikere gjøre nå og hva gjør vanlig folk hvis ikke politikerne har sko som passer for anledningen? For oss som jobber i dette virvaret er finanskrisen altoverskyggende og det er som om vi drømmer om Eurokrise hver natt.
Det er så man nesten blir lei av å høre om den. Ja nettopp, finanskrisen. Men den er der stor og mørk og truer med å mørklegge store deler av verden slik vi har kjent den til nå. Det høres kanskje apokalyptisk ut. På den andre siden er det svært alvorlig, selv om sola fremdeles skinner i Norge. The Economist ber oss være redde; for hva om ikke politikerne finner en vei ut av dette… Da faller vi ned i et sort hull.
Hvem tar regningen?
Verdens finansinstitusjoner fikk frie hender i et fritt marked. Halleluja sang de neoliberalistiske. Så gikk det galt som det måtte gå når man tilber en usynlig hånd. På Island hadde de spekulert og trikset bort penger tilsvarende 12 ganger landets BNP. Irland måtte ut med 400 hundre milliarder Euro for å redde egne banker etter at landets usannsynlige store boligboble sprakk. Slik fortsetter listen i nesten det uendelige, i hvert fall hvis man teller i antall kroner. 36 800 milliarder kroner fra 2008 til i dag har EU-landene brukt på å redde finanssektoren. Og mer er visst på vei.
Etter finanskrisen kom gjeldskrisen. Det var jo ikke slik at Irland hadde 400 milliarder Euro på bok i tilfelle det skulle gå galt. Mange land hadde gjeld fra før, og da hjalp det ikke på når de måtte spytte inn penger i banker som var for store til å falle. Så begynte gjelden å tynge og renten øke. Først Hellas, så Irland og Portugal. Nå står Italia og Spania ved avgrunnen spår mange eksperter. Regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i offentlige budsjetter. Lønninger, pensjoner, pensjonsalder, arbeidstid, ingenting var hellig. Til og med de som ikke var ille ute å kjøre begynte å kutte. De kuttet i kor. Det er liksom der vi er i dag.
Det er ikke så galt at det ikke kan gå enda verre. For kort tid siden ble Italia nedgradert av ratingbyrået Moody`s. De ble A2 i stedet for AA2. Ja vel, der forsvant en A. Bare så synd at konsekvensen blir at Italia som har 1.8 trillioner Euro i gjeld får høyere rente på gjelden sin. Og med slike summer så svir renteøkningen skikkelig. Belgia gikk samtidig innfor å spytte inn penger i banken Dexia. Banken som er tungt eksponert for gjeld i utlandet er også den viktigste brikken i driften av Belgias kommuner. Belgia har ikke rent så lite gjeld fra før og etter en slik redningsaksjon kan det kanskje begynne å spøke for landet uten regjering også.
Er det ingen ved roret?
USA har den siste tiden sett seg litt lei på manglende handlekraft i Europa. Kan dere nå ikke se å få ryddet opp er budskapet fra den andre siden av dammen. Og det sier de som ikke blir enige med en regjering og to partier i et land. Som om USA ikke står ovenfor mange formidable utfordringer selv. De er enige om at underskuddet og gjelden må reduseres, men ikke hvordan. De er ikke en gang enige om hvordan inneværende budsjett skal håndteres fra måned til måned. Paradoksalt ble de derimot enige om å øke taket for hvor mye gjeld de kunne ha. Nå kan de snart runde 15 trillioner dollar i gjeld. For ikke å snakke om Japan som har en gjeld på over 200 prosent sammenlignet med landets BNP. Enda godt de fremdeles kan betjene gjelden sin.
Hva er det som så gjøres med dette utover å kutte det som kuttes kan? Europas politikere har halvhjertet haltet etter utviklingen i den pågående krisen. De har liksom ikke bevilget nok penger til rett tid eller forpliktet seg til mer samarbeid når det har vært nødvendig. Nå når Hellas står i fare for å gå tom for penger og ikke kan betale lønn og pensjoner så bestemmer Eurosonens finansministere seg for å utsette neste kriseutbetaling. Hellas har ikke kuttet mye og fort nok i budsjettet. Samtidig er budskapet at Hellas ikke skal ut av Euroen og de skal ikke velte. Dette henger rett og slett ikke på grep. Det virker som de sakte men sikkert velger og fortsette å sage over det ene beinet de til nå har haltet fremover på.
Nå er det mange som mener at det også er en strategi bak nølingen ikke bare ren handlingslammelse. Jo lenger vi venter med å løse problemet jo mer får vi redusert de offentlige budsjettene rundt om i Europa. Det burde kanskje ikke overraske når flertallet av Europas regjeringer tross alt er blå så det holder.
Nei det er ikke lett å være menig mann og forstå seg på dagens finansielle og økonomiske verden. For hvordan skal man personlig sikre seg mot alt som skjer nå? Mange land har for store underskudd og for mye gjeld. De kutter i sosiale stønader og andre sikkerhetsnett. Samtidig opp i alt dette så står vi i fare for enda mer krise med påfølgende økt arbeidsledighet. Da hadde det vært kjekt med et sikkerhetsnett. Og har du penger og ønsker å sikre deg selv er det nesten like ille. Du tør snart ikke sette pengene i banken for du vet ikke hvor mye banken er eksponert i den pågående gjeldskrisen. Kanskje forsvinner alt sammen i et sort hull?
Det eneste du snart kan gjøre er å grave deg ned å håpe på at stormen snart blåser over. Men ikke en gang det er å anbefale. For å sitere Gro Harlem Brundtland: alt henger sammen med alt. Det er rett og slett ingen steder å gjemme seg. Finanskrisen kommer for å ta oss. Det er som vi lever i en vond drøm og løper og løper men kommer ingen vei. Kan vi ikke snart få lov til å våkne opp for å innse at det hele var et mareritt?
Skrevet av Robert Hansen
Finanskrisen skrur opp tempoet enda et par hak. Hva skal Europas politikere gjøre nå og hva gjør vanlig folk hvis ikke politikerne har sko som passer for anledningen? For oss som jobber i dette virvaret er finanskrisen altoverskyggende og det er som om vi drømmer om Eurokrise hver natt.
Det er så man nesten blir lei av å høre om den. Ja nettopp, finanskrisen. Men den er der stor og mørk og truer med å mørklegge store deler av verden slik vi har kjent den til nå. Det høres kanskje apokalyptisk ut. På den andre siden er det svært alvorlig, selv om sola fremdeles skinner i Norge. The Economist ber oss være redde; for hva om ikke politikerne finner en vei ut av dette… Da faller vi ned i et sort hull.
Hvem tar regningen?
Verdens finansinstitusjoner fikk frie hender i et fritt marked. Halleluja sang de neoliberalistiske. Så gikk det galt som det måtte gå når man tilber en usynlig hånd. På Island hadde de spekulert og trikset bort penger tilsvarende 12 ganger landets BNP. Irland måtte ut med 400 hundre milliarder Euro for å redde egne banker etter at landets usannsynlige store boligboble sprakk. Slik fortsetter listen i nesten det uendelige, i hvert fall hvis man teller i antall kroner. 36 800 milliarder kroner fra 2008 til i dag har EU-landene brukt på å redde finanssektoren. Og mer er visst på vei.
Etter finanskrisen kom gjeldskrisen. Det var jo ikke slik at Irland hadde 400 milliarder Euro på bok i tilfelle det skulle gå galt. Mange land hadde gjeld fra før, og da hjalp det ikke på når de måtte spytte inn penger i banker som var for store til å falle. Så begynte gjelden å tynge og renten øke. Først Hellas, så Irland og Portugal. Nå står Italia og Spania ved avgrunnen spår mange eksperter. Regningen ble sendt til folk flest gjennom kutt i offentlige budsjetter. Lønninger, pensjoner, pensjonsalder, arbeidstid, ingenting var hellig. Til og med de som ikke var ille ute å kjøre begynte å kutte. De kuttet i kor. Det er liksom der vi er i dag.
Det er ikke så galt at det ikke kan gå enda verre. For kort tid siden ble Italia nedgradert av ratingbyrået Moody`s. De ble A2 i stedet for AA2. Ja vel, der forsvant en A. Bare så synd at konsekvensen blir at Italia som har 1.8 trillioner Euro i gjeld får høyere rente på gjelden sin. Og med slike summer så svir renteøkningen skikkelig. Belgia gikk samtidig innfor å spytte inn penger i banken Dexia. Banken som er tungt eksponert for gjeld i utlandet er også den viktigste brikken i driften av Belgias kommuner. Belgia har ikke rent så lite gjeld fra før og etter en slik redningsaksjon kan det kanskje begynne å spøke for landet uten regjering også.
Er det ingen ved roret?
USA har den siste tiden sett seg litt lei på manglende handlekraft i Europa. Kan dere nå ikke se å få ryddet opp er budskapet fra den andre siden av dammen. Og det sier de som ikke blir enige med en regjering og to partier i et land. Som om USA ikke står ovenfor mange formidable utfordringer selv. De er enige om at underskuddet og gjelden må reduseres, men ikke hvordan. De er ikke en gang enige om hvordan inneværende budsjett skal håndteres fra måned til måned. Paradoksalt ble de derimot enige om å øke taket for hvor mye gjeld de kunne ha. Nå kan de snart runde 15 trillioner dollar i gjeld. For ikke å snakke om Japan som har en gjeld på over 200 prosent sammenlignet med landets BNP. Enda godt de fremdeles kan betjene gjelden sin.
Hva er det som så gjøres med dette utover å kutte det som kuttes kan? Europas politikere har halvhjertet haltet etter utviklingen i den pågående krisen. De har liksom ikke bevilget nok penger til rett tid eller forpliktet seg til mer samarbeid når det har vært nødvendig. Nå når Hellas står i fare for å gå tom for penger og ikke kan betale lønn og pensjoner så bestemmer Eurosonens finansministere seg for å utsette neste kriseutbetaling. Hellas har ikke kuttet mye og fort nok i budsjettet. Samtidig er budskapet at Hellas ikke skal ut av Euroen og de skal ikke velte. Dette henger rett og slett ikke på grep. Det virker som de sakte men sikkert velger og fortsette å sage over det ene beinet de til nå har haltet fremover på.
Nå er det mange som mener at det også er en strategi bak nølingen ikke bare ren handlingslammelse. Jo lenger vi venter med å løse problemet jo mer får vi redusert de offentlige budsjettene rundt om i Europa. Det burde kanskje ikke overraske når flertallet av Europas regjeringer tross alt er blå så det holder.
Nei det er ikke lett å være menig mann og forstå seg på dagens finansielle og økonomiske verden. For hvordan skal man personlig sikre seg mot alt som skjer nå? Mange land har for store underskudd og for mye gjeld. De kutter i sosiale stønader og andre sikkerhetsnett. Samtidig opp i alt dette så står vi i fare for enda mer krise med påfølgende økt arbeidsledighet. Da hadde det vært kjekt med et sikkerhetsnett. Og har du penger og ønsker å sikre deg selv er det nesten like ille. Du tør snart ikke sette pengene i banken for du vet ikke hvor mye banken er eksponert i den pågående gjeldskrisen. Kanskje forsvinner alt sammen i et sort hull?
Det eneste du snart kan gjøre er å grave deg ned å håpe på at stormen snart blåser over. Men ikke en gang det er å anbefale. For å sitere Gro Harlem Brundtland: alt henger sammen med alt. Det er rett og slett ingen steder å gjemme seg. Finanskrisen kommer for å ta oss. Det er som vi lever i en vond drøm og løper og løper men kommer ingen vei. Kan vi ikke snart få lov til å våkne opp for å innse at det hele var et mareritt?
Skrevet av Robert Hansen
tirsdag 13. september 2011
Europaparlamentet? Ukjent for posten
Europaparlamentet som ligger midt i hjertet av Brussel i en mastodont av et byggverk som snart har spist opp et helt kvartal er ukjent for det belgiske postverket.
For å kunne komme inn i Europarlamentet fordres det enten at noen henter deg i sikkerhetskontrollen eller at du kan overbevise en egen komité i Parlamentet om at du har mange og hederlige nok hensikter til å få et besøkskort som gjør at du kan komme og gå som du vil. LOs Brusselkontor har hatt et slikt kort siden 1995 med begrunnelse i at vi er omfattet av EØS-avtalen og dermed ”rammes” av en rekke direktiver som parlamentet drøfter og vedtar.
For å få et adgangskort må det fylles ut et omfattende skjema på ett av de 21 offisielle språkene . Det må legges ved kopi av pass eller identitetskort, attest fra arbeidsgiver om at du er ansatt og ikke minst en egen politiattest i originalversjon som bekrefter at du ikke er straffedømt, i hvert fall ikke nylig. Da kan du ikke være lobbyist som er den status du får med et slik kort.
Alt dette var framskaffet og behørig puttet i en stor brun konvolutt, frankert og adressert til The European Parliament, 60 Rue Wiertz, 1047 Brussel. Samme adresse som året før. Denne øvelsen må gjentas hvert år siden kortet maksimalt gjelder for ett år av gangen. Brevet ble postlagt den 30. april. Siden hørte vi ikke noe. Det var ikke overraskende fordi det tar ofte lang tid å få sin sak behandlet. Men i juni sendte vi kopi av den første sendingen, også av politiattesten som er mot reglene, og antydet at det første brevet muligens hadde kommet bort i posten. Det hadde det også gjort på en måte. Den 5. juli dukket den brune konvolutten opp igjen med beskjed om at mottaker var ukjent! Brevet var sågar åpnet slik at man kunne lese, på engelsk, at dette var en søknad om å komme inn i The European Parliament. Men neida, det hadde ikke hjulpet særlig. I tillegg hadde posten brukt tre måneder på ikke å finne ut av det!
For noen måneder skiftet det belgisk postverket navn fra det franske La Poste og det flamske De Post til Bpost. Jeg trodde det var en slags kode for belgisk post. Nå har jeg skjønt bedre. Neste gang sender jeg brevet som rekommandert A-post.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Skrevet av Knut Arne Sanden
Abonner på:
Innlegg (Atom)