Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.
Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.
Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.
Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.
Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.
Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.
Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.
Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.
EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.
Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.
Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.
Skrevet av Robert Hansen
tirsdag 24. januar 2012
mandag 23. januar 2012
En ny fattigstandard
Det er innført en ny fattigstandard i Europa. Det har det amerikanske kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s sørget for, helt alene. Ved å nedgradere ni europeiske lands kredittverdighet har de sørget for at regjeringene og dermed landenes skattebetalere må betale en høyere rente enn før.
Land som Frankrike og Østerrike har mistet sin status som ”trippel A” (AAA) og dermed fått en bulk i karosseriet. Det samme skjedde med EFSF, EUs midlertidige lånefinansieringsordning som skulle stå som en garantist for de landene med størst problemer slik som Hellas og Portugal og kanskje Spania og Italia. Ved denne operasjonen kan det hende at fondet ikke får tak i de 575 milliarder €uro som var planlagt. Nedgraderingen har fått EU-kommisjonen til å tenne og det samme har skjedd i de landene som trenger hjelp. Det er samtidig uttrykk for at S&P ikke tror hva politikerne sier og dermed putter ekstra kjepper i hjulene slik at de får rett i sin nedgradering. Det blir med andre ord en selvoppfyllende beslutning. Det er tre store kredittvurderingsbyråer i verden og alle er amerikanske. Hvem som jobber der, hvordan de ser ut, hva de egentlig driver med og hva drives de av, er det ikke så mange som vet? De jobber i første rekke for private anonyme investorer slik at de ikke skal bli lurt til å rote bort pengene sine på tvilsomme statsobligasjoner. At det rammer folk flest og gjør den økonomiske og politiske ryddejobben enda mer vanskelig, kanskje umulig, inngår ikke i de skjemaene, matrisene eller hva de nå benytter seg av for å stille sin analyse. Men S&P har unektelig ett poeng som de deler med europeisk fagbevegelse: De tror ikke at sparehysteriet vil bringe ny vekst og etterlyser stimulanser i økonomien.
Mange politiske ledere i Europa har sett seg lei på disse rapportene fra de amerikanske selskapene og etterlyst et europeisk selskap som kanskje forstår mer av hva som skjer og som kan komme til en noe mer hyggelig konklusjon. Men noe slikt selskap har ikke dukket opp og en del personer sier at det ikke ville fått troverdighet. Så i fortsettelsen er Europas framtid fortsatt i markedets og de amerikanske kredittbyråene sine hender og de er neppe foldet.
For øvrig er det bare 12 edsvorne land igjen i verden med den høyeste kredittverdigheten AAA. Norge er et av dem, USA er ikke der, lenger.
De øvrige er, Finland, Tyskland, Luxembourg, Nederland, som alle er i €urosonen, Danmark , Sverige og Storbritannia som er i EU, samt Canada,, Singapore, Sveits, Australia. Definisjonen er at landet har ekstrem posisjon til å møte økonomiske utfordringer. Det nest laveste er C, like før konkurs og D som er betalingsstans og konkurs. Der er det mange som frykter at Hellas vil havne. For tiden er de fortsatt CC som er høy risiko og i fare for å gå konkurs. Nok en gang har forhandlingene om at private skal skrive ned sin gjeld til halvparten stoppet opp. Løses ikke det får ikke landet nye lån til å betale de gamle med. Det man da først og fremst frykter er smitteeffekten på Portugal, Spania og Italia og hvor EU ikke har nok penger til å redde alle.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Land som Frankrike og Østerrike har mistet sin status som ”trippel A” (AAA) og dermed fått en bulk i karosseriet. Det samme skjedde med EFSF, EUs midlertidige lånefinansieringsordning som skulle stå som en garantist for de landene med størst problemer slik som Hellas og Portugal og kanskje Spania og Italia. Ved denne operasjonen kan det hende at fondet ikke får tak i de 575 milliarder €uro som var planlagt. Nedgraderingen har fått EU-kommisjonen til å tenne og det samme har skjedd i de landene som trenger hjelp. Det er samtidig uttrykk for at S&P ikke tror hva politikerne sier og dermed putter ekstra kjepper i hjulene slik at de får rett i sin nedgradering. Det blir med andre ord en selvoppfyllende beslutning. Det er tre store kredittvurderingsbyråer i verden og alle er amerikanske. Hvem som jobber der, hvordan de ser ut, hva de egentlig driver med og hva drives de av, er det ikke så mange som vet? De jobber i første rekke for private anonyme investorer slik at de ikke skal bli lurt til å rote bort pengene sine på tvilsomme statsobligasjoner. At det rammer folk flest og gjør den økonomiske og politiske ryddejobben enda mer vanskelig, kanskje umulig, inngår ikke i de skjemaene, matrisene eller hva de nå benytter seg av for å stille sin analyse. Men S&P har unektelig ett poeng som de deler med europeisk fagbevegelse: De tror ikke at sparehysteriet vil bringe ny vekst og etterlyser stimulanser i økonomien.
Mange politiske ledere i Europa har sett seg lei på disse rapportene fra de amerikanske selskapene og etterlyst et europeisk selskap som kanskje forstår mer av hva som skjer og som kan komme til en noe mer hyggelig konklusjon. Men noe slikt selskap har ikke dukket opp og en del personer sier at det ikke ville fått troverdighet. Så i fortsettelsen er Europas framtid fortsatt i markedets og de amerikanske kredittbyråene sine hender og de er neppe foldet.
For øvrig er det bare 12 edsvorne land igjen i verden med den høyeste kredittverdigheten AAA. Norge er et av dem, USA er ikke der, lenger.
De øvrige er, Finland, Tyskland, Luxembourg, Nederland, som alle er i €urosonen, Danmark , Sverige og Storbritannia som er i EU, samt Canada,, Singapore, Sveits, Australia. Definisjonen er at landet har ekstrem posisjon til å møte økonomiske utfordringer. Det nest laveste er C, like før konkurs og D som er betalingsstans og konkurs. Der er det mange som frykter at Hellas vil havne. For tiden er de fortsatt CC som er høy risiko og i fare for å gå konkurs. Nok en gang har forhandlingene om at private skal skrive ned sin gjeld til halvparten stoppet opp. Løses ikke det får ikke landet nye lån til å betale de gamle med. Det man da først og fremst frykter er smitteeffekten på Portugal, Spania og Italia og hvor EU ikke har nok penger til å redde alle.
Skrevet av Knut Arne Sanden
mandag 16. januar 2012
Europakartet endres
Sett med europeiske øyne var 2011 året da det meste gikk galt og det nye året bringer ikke med seg nyheter som tyder på en vesentlig kursendring. Gjeld og atter gjeld. Kriseløsninger og nedgraderinger. Så langt er 2012 et ekko fra året i forveien.
Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.
Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.
En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.
I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.
Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.
Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.
Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?
Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.
Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.
Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.
Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.
Skrevet av Robert Hansen
Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.
Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.
En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.
I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.
Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.
Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.
Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?
Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.
Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.
Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.
Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.
Skrevet av Robert Hansen
tirsdag 6. desember 2011
Bli forbanna - nå også på norsk
Det var en søndag formiddag i Frankrike. Den lille hotellfrokosten var fortært, det regnet ute og fjernsynet var eneste tilflukt. I myldret av tegneseriekanaler og reklame og løpogkjøpkanaler, dukket det opp en gammel mann som snakket tydelig, vennlig og passe langsomt og som hadde mange smilerynker rundt øynene. Selv uten frankkunnskaper var det behagelig å høre på selve stemmen. Han innga tillit.
Jeg leste om ham noe senere. Han er 93 år og har gitt ut et lite hefte som heter. ”Indigner-Dem”, eller bli forbanna på godt norsk eller ”Bli sint!” som er den offisielle oversettelsen. Hans navn er Stephane Hassel, som tysk jøde og flyktning fra Hitler-Tyskland vokste han opp i Paris i en krets hvor det vanket kloke hoder og kunstnere. Han lyttet nøye til alt som ble sagt og studerte bl.a. Hegel som sa at menneskehetens frihet utvikler seg gradvis og at historien er en rekke sjokk etter nederlag. Dette i motsetning til retningen som mente at friheten er en slags konkurranse mellom mennesker.
Som jøde flyktet han videre fra tysk okkupasjon og ble i 1941 rådgiver for general De Gaulle som ledet motstandskrigen fra England mot tyskerne og en tyskvennlig Vichyregjering. Han ble med i ledelsen for motstandbevegelsen og rådet for nasjonal gjenoppbygging etter krigen. Senere ble han diplomat i FN og medforfatter av verdensdeklarasjonen for menneskerettigheter (FN) i 1948. Alt var basert på hans indignasjon eller kanskje heller engasjement. I en alder av 93 år satte han ned noen ord på papiret, et lite hefte som er solgt i store opplag i Frankrike og lest av ”alle”, men kanskje mest av ungdommen. Budskapet er nesten Øverlandsk: Du skal ikke tåle den urett som begås mot deg selv eller andre. Stå opp, bli forbanna, gjør noe! Det er nok av saker. Økte inntektsforskjeller, stor arbeidsledighet, miljøkrisen, behandlingen av innvandere særlig Rom-folket. Jakten etter å ha stadig ”mer”, konkurransen på alle livets områder, markedets diktatur, behandlingen av pensjonister som bygde landet, trygdeordningene som rives i stykker. Den skammelig behandlingen av palestinerne.
Det er behov for en ny motstandbevegelse, en politisk som finner sammen og kjemper for alt hva vi har kjært.
”93 år. Det er litt av den aller siste etappen. Slutten er ikke langt vekk.” Det er hans åpningssetninger i heftet som har gått i 15 opplag.
Det er nå oversatt til 20 språk inkludert norsk og har tydeligvis funnet lesere mange steder. Men budskapet har nok gått foran oversettelsene til de arabiske landene, til England, til Utøya og andre steder. Engasjer deg! Lar seg oversette selv uten oversettere.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Jeg leste om ham noe senere. Han er 93 år og har gitt ut et lite hefte som heter. ”Indigner-Dem”, eller bli forbanna på godt norsk eller ”Bli sint!” som er den offisielle oversettelsen. Hans navn er Stephane Hassel, som tysk jøde og flyktning fra Hitler-Tyskland vokste han opp i Paris i en krets hvor det vanket kloke hoder og kunstnere. Han lyttet nøye til alt som ble sagt og studerte bl.a. Hegel som sa at menneskehetens frihet utvikler seg gradvis og at historien er en rekke sjokk etter nederlag. Dette i motsetning til retningen som mente at friheten er en slags konkurranse mellom mennesker.
Som jøde flyktet han videre fra tysk okkupasjon og ble i 1941 rådgiver for general De Gaulle som ledet motstandskrigen fra England mot tyskerne og en tyskvennlig Vichyregjering. Han ble med i ledelsen for motstandbevegelsen og rådet for nasjonal gjenoppbygging etter krigen. Senere ble han diplomat i FN og medforfatter av verdensdeklarasjonen for menneskerettigheter (FN) i 1948. Alt var basert på hans indignasjon eller kanskje heller engasjement. I en alder av 93 år satte han ned noen ord på papiret, et lite hefte som er solgt i store opplag i Frankrike og lest av ”alle”, men kanskje mest av ungdommen. Budskapet er nesten Øverlandsk: Du skal ikke tåle den urett som begås mot deg selv eller andre. Stå opp, bli forbanna, gjør noe! Det er nok av saker. Økte inntektsforskjeller, stor arbeidsledighet, miljøkrisen, behandlingen av innvandere særlig Rom-folket. Jakten etter å ha stadig ”mer”, konkurransen på alle livets områder, markedets diktatur, behandlingen av pensjonister som bygde landet, trygdeordningene som rives i stykker. Den skammelig behandlingen av palestinerne.
Det er behov for en ny motstandbevegelse, en politisk som finner sammen og kjemper for alt hva vi har kjært.
”93 år. Det er litt av den aller siste etappen. Slutten er ikke langt vekk.” Det er hans åpningssetninger i heftet som har gått i 15 opplag.
Det er nå oversatt til 20 språk inkludert norsk og har tydeligvis funnet lesere mange steder. Men budskapet har nok gått foran oversettelsene til de arabiske landene, til England, til Utøya og andre steder. Engasjer deg! Lar seg oversette selv uten oversettere.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Bildene på veggen
Han var både stram og stolt der hans sto i sin korporalsuniform ved siden av oldemor som den dagen ble hans kone. Bildet ble tatt bare noen dager før han ble sendt til fronten som tysk soldat en kald januardag i 1915 til den tysk-franske grense i regionen Elsass.
Han kom aldri tilbake.
Historiens skjebne ville at hans eneste sønn som vokste opp i det nå franske Alsace ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham, i kapteinsuniform ved siden av bestemor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis om at Europa hadde en blodig historie og som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.
Nå er bildene vekk sammen med millioner av andre der de hang i små hus i Verdun, i Flanderen, i Normandie , i Sussex eller i Hamburg. De er erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt etter som, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden stol på Omaha Beach der D-dagen i 1944 startet.
Slik har historien gått sin gang, og som i et lyst øyeblikk resulterte i at noen sterke kommende politiske ledere allerede mens den 2. verdenskrig gikk sin gang, tenkte høyt og sa: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.
Metoden var å ta kontroll med de strategiske råvarene som jernmalmen og kullet som sammen kunne lage det kalde blå stålet til kanonløpene og de eksplosive granathodene. Atomkraftens skrekkvirkninger var synliggjort over Hiroshima og Nagasaki og måtte også temmes gjennomen sterk felles kontroll og anvendes til sivile og fredelig formål.
Resultatet ble hetende Det europeiske Kull og Stålfellesskapet og det europeiske atom- fellesskapet. Senere har navnet blitt det europeiske fellesmarkedet, det økonomiske fellesskapet og nå heter prosjektet EU, den Europeiske Union. Det som startet nærmest som et tysk-fransk prosjekt med seks medlemsland ,er blitt et alleuropeisk prosjekt med 27 land som er med og noen til som vil inn.
Men etter hvert som det er kommet nye traktater til er den opprinnelig ideen bleknet i lys av at det er jo ingen kriger mer, her i Europa. Målet er innfridd og dermed er ideen ikke lenger levende. Den tidligere franske president Francois Mitterand og forbundskansler Helmut Kohl var de siste statslederne som selv hadde deltatt i den siste krigen. Et bilde av de to hånd i hånd viser bedre en noe annet hvilken forsoning som har funnet sted mellom erkefiender.
Nå er det andre ting som teller, et indre marked, de fire friheter eller de fire faenskaper som andre kaller det. Det er krise og det er €uro og det er arbeidsledighet og EU-kontroll av biler.
Europeerne ble vel aldri noen gang glad i EU, men så lenge det ikke var til plage var det greit nok. Det var jo også en tilfredsstillelse at de skarpe skuddene som alltid var der i kasernen, aldri ble tatt i bruk på ordentlig. Passfrihet og charterreiser var jo også positivt og for øvrig gikk jo livet sin vante gang med fødsler, skilsmisser og begravelser slik som det alltid hadde gjort.
I Norge har det alltid vært noe fundamentalistisk religiøst over debatten om, for og mot EU. Slik har det ikke vært i resten av Europa. Det var en gang noen store visjoner og vyer, men de fleste land har gått med i EU av rent økonomiske grunner. Det gjaldt for Danmark (flæsket følger flagget) og Irland i 1973, i noen grad for Storbritannia som hadde mistet sine mange kolonier. De tidligere diktaturstatene Hellas, Spania og Portugal så seg også tjent med regionpenger og landbrukssubsidier i tillegg til diffuse løfter om demokratiske rettigheter. Tilsvarende søkte det skrantende svenske folkhemmet økonomisk ly i 1994, Finland ble med mest av sikkerhetspolitiske grunner mens Østerrike på en måte vendte hjem etter mange år som selvpålagt nøytral stat slik som Finland. Da muren brast var det ingen som lenger kunne si at de 12 landene som hadde levd under kommunismens åk ikke skulle få være med i det kapitalistiske og frie fellesmarkedet. Men også de ”nye” medlemslandene er i ferd med å bli gamle, selv om deres styringsmetoder som praktiseres har sine likhetstrekk fra tider før muren i Berlin falt.
Nå sliter hele prosjektet med å overleve. Innstrammingstiltakene overgår hverandre. Det finnes ikke engang blodfattige visjoner tilbake om en bedre framtid. Hellas er dominobrikken som kan få uanede konsekvenser. Det eneste sikre er usikkerheten og dermed frykten. En generasjon ungdom faller om på et arbeidsmarked de ikke får komme inn på. ”De indignerte” har de begynt å kalle seg og med god grunn.
Nå er bildene på veggen tatt ned og kastet. Det er ikke en gang gule flekker igjen der de en gang hang. Hvem skal vi nå gi et lite ærbødig nikk til før vi setter kniven i pizzaen med rucula? The Spiderman?
Skrevet av Knut Arne Sanden
Han kom aldri tilbake.
Historiens skjebne ville at hans eneste sønn som vokste opp i det nå franske Alsace ble sendt ut i en ny krig, denne gangen den andre vegen en generasjon senere. Bildet av ham, i kapteinsuniform ved siden av bestemor hang også der på veggen i den lille spisestua som et minne og bevis om at Europa hadde en blodig historie og som dramatisk rammet de fleste familier på begge sider av de skiftende grensene.
Nå er bildene vekk sammen med millioner av andre der de hang i små hus i Verdun, i Flanderen, i Normandie , i Sussex eller i Hamburg. De er erstattet av plakater og foto kjøpt på Ikea og hengt opp i det som nå er oldebarnas og barnabarnas feriehus. Som en historisk ironi eller skammelighet, alt etter som, er det en fjern slektning av oldefar Fritz som bretter ut sin Baden-Baden stol på Omaha Beach der D-dagen i 1944 startet.
Slik har historien gått sin gang, og som i et lyst øyeblikk resulterte i at noen sterke kommende politiske ledere allerede mens den 2. verdenskrig gikk sin gang, tenkte høyt og sa: Aldri mer. Aldri mer krig mellom Tyskland og Frankrike. Aldri mer krig i Europa.
Metoden var å ta kontroll med de strategiske råvarene som jernmalmen og kullet som sammen kunne lage det kalde blå stålet til kanonløpene og de eksplosive granathodene. Atomkraftens skrekkvirkninger var synliggjort over Hiroshima og Nagasaki og måtte også temmes gjennomen sterk felles kontroll og anvendes til sivile og fredelig formål.
Resultatet ble hetende Det europeiske Kull og Stålfellesskapet og det europeiske atom- fellesskapet. Senere har navnet blitt det europeiske fellesmarkedet, det økonomiske fellesskapet og nå heter prosjektet EU, den Europeiske Union. Det som startet nærmest som et tysk-fransk prosjekt med seks medlemsland ,er blitt et alleuropeisk prosjekt med 27 land som er med og noen til som vil inn.
Men etter hvert som det er kommet nye traktater til er den opprinnelig ideen bleknet i lys av at det er jo ingen kriger mer, her i Europa. Målet er innfridd og dermed er ideen ikke lenger levende. Den tidligere franske president Francois Mitterand og forbundskansler Helmut Kohl var de siste statslederne som selv hadde deltatt i den siste krigen. Et bilde av de to hånd i hånd viser bedre en noe annet hvilken forsoning som har funnet sted mellom erkefiender.
Nå er det andre ting som teller, et indre marked, de fire friheter eller de fire faenskaper som andre kaller det. Det er krise og det er €uro og det er arbeidsledighet og EU-kontroll av biler.
Europeerne ble vel aldri noen gang glad i EU, men så lenge det ikke var til plage var det greit nok. Det var jo også en tilfredsstillelse at de skarpe skuddene som alltid var der i kasernen, aldri ble tatt i bruk på ordentlig. Passfrihet og charterreiser var jo også positivt og for øvrig gikk jo livet sin vante gang med fødsler, skilsmisser og begravelser slik som det alltid hadde gjort.
I Norge har det alltid vært noe fundamentalistisk religiøst over debatten om, for og mot EU. Slik har det ikke vært i resten av Europa. Det var en gang noen store visjoner og vyer, men de fleste land har gått med i EU av rent økonomiske grunner. Det gjaldt for Danmark (flæsket følger flagget) og Irland i 1973, i noen grad for Storbritannia som hadde mistet sine mange kolonier. De tidligere diktaturstatene Hellas, Spania og Portugal så seg også tjent med regionpenger og landbrukssubsidier i tillegg til diffuse løfter om demokratiske rettigheter. Tilsvarende søkte det skrantende svenske folkhemmet økonomisk ly i 1994, Finland ble med mest av sikkerhetspolitiske grunner mens Østerrike på en måte vendte hjem etter mange år som selvpålagt nøytral stat slik som Finland. Da muren brast var det ingen som lenger kunne si at de 12 landene som hadde levd under kommunismens åk ikke skulle få være med i det kapitalistiske og frie fellesmarkedet. Men også de ”nye” medlemslandene er i ferd med å bli gamle, selv om deres styringsmetoder som praktiseres har sine likhetstrekk fra tider før muren i Berlin falt.
Nå sliter hele prosjektet med å overleve. Innstrammingstiltakene overgår hverandre. Det finnes ikke engang blodfattige visjoner tilbake om en bedre framtid. Hellas er dominobrikken som kan få uanede konsekvenser. Det eneste sikre er usikkerheten og dermed frykten. En generasjon ungdom faller om på et arbeidsmarked de ikke får komme inn på. ”De indignerte” har de begynt å kalle seg og med god grunn.
Nå er bildene på veggen tatt ned og kastet. Det er ikke en gang gule flekker igjen der de en gang hang. Hvem skal vi nå gi et lite ærbødig nikk til før vi setter kniven i pizzaen med rucula? The Spiderman?
Skrevet av Knut Arne Sanden
mandag 5. desember 2011
Lagdeling
Det var blitt ganske mange år siden jeg hadde vært der ,- i Paris. Men minnet om en hyggelig lunsj på en fortausrestaurant satt fortsatt friskt i hjernebarken. Stedsansen spilte meg ei heller et puss for da jeg rundet et hjørne så jeg den ligge der borte i neste gatekryss. En ombygget tidligere jernbanestasjon med et bredt og romslig fortau utenfor som var breddfull av små bord og tomme stoler. Jeg var den første lunsjgjesten og siktet meg inn på et bord ute, men inntil veggen siden våren ennå var ung. En mann i brun dress spurte om jeg hadde reservert, noe jeg ikke hadde. Han forsøkte derpå å manøvrere meg inn i restauranten. Jeg lurte på om bordet jeg hadde valgt var opptatt og fikk det motstrebende siden det ledig.
Vel til rette kom det en ung dame i brun skjørtedrakt med spisekartet. Jeg forsøkte å bestille noe å drikke fra henne. Det kunne hun ikke, før det kom en ny mann denne gang i svart dress og overrakte vinkartet.
- En karaffel vin, rød, takk.
Ingen karaffelvin, nei, men på side 14 hadde de en god rødvin i halvflaske. Jeg sa ok. Deretter kom det en yngre fyr i sort bukse og hvit skjorte med en skål oliven. En tilsvarende kollega kom med fersk brød. Jeg forsøkte meg på en bestilling, men det kunne ikke skje før person nummer to i brun dress dukket opp for å notere bestillingen. Den kom litt senere da servert av en noe eldre person i svart bukse og hvit jakke med epåletter. Mellom forrett og hovedrett var det tid for å se på livet. Ved siden av hadde det satt seg en ungdommelig bestemor med et fjortisaktig ryggesløst barnebarn. Hun skulle bare ha slankevann og slankemat og retten hun fikk så nærmest ut som å ha bli reddet rett før oppvasken. Den forsvant raskt ned sammen med en intens samtale på mobiltelefonen. Fjortisen gaflet i seg en stor hamburger og pommes frittes før han skled ytterligere ned i stolen med en kjedsommelig mine og en mobiltelefon klistret til hodet.
Ved fortauskanten stoppet en stor firehjulstrekker hvortil det løp to menn i en slags uniform for å ta hånd om og parkere bilen. Olivensteinene ble fjernet av en ny ungdom som dessverre ikke kunne helle opp vin fra flasken som var satt akkurat utenfor rekkevidde. Det var forbeholdt menn i brun dress, kanskje også sort. Mest styr ble det da det kom en ny stor bil og ut steg en mann med pondus og blå dress. Skulle man tro av oppstyret og utseendet kunne det vært en arabisk konge eller diktator, helst begge deler. Det viste seg at var eieren som utøvde sin eierfunksjon ved lunsjtider og som overhøflig ble geleidet til sitt stambord, slapt hilsende på alle stamgjestene.
Stedet fristet ikke lenger til dessert eller kaffe og regningen kom i en liten sølvboks. Der det for en del år siden på en enkel papirlapp hadde stått 16 franc sto det nå 16 Euro med en null bak.
Jeg betalte kontant og konstaterte i det stille at lagdeling koster flesk uten at det smaker verken noe mer eller bedre av den grunn. Men Paris har heldigvis flere fortauer med spisesteder på.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Vel til rette kom det en ung dame i brun skjørtedrakt med spisekartet. Jeg forsøkte å bestille noe å drikke fra henne. Det kunne hun ikke, før det kom en ny mann denne gang i svart dress og overrakte vinkartet.
- En karaffel vin, rød, takk.
Ingen karaffelvin, nei, men på side 14 hadde de en god rødvin i halvflaske. Jeg sa ok. Deretter kom det en yngre fyr i sort bukse og hvit skjorte med en skål oliven. En tilsvarende kollega kom med fersk brød. Jeg forsøkte meg på en bestilling, men det kunne ikke skje før person nummer to i brun dress dukket opp for å notere bestillingen. Den kom litt senere da servert av en noe eldre person i svart bukse og hvit jakke med epåletter. Mellom forrett og hovedrett var det tid for å se på livet. Ved siden av hadde det satt seg en ungdommelig bestemor med et fjortisaktig ryggesløst barnebarn. Hun skulle bare ha slankevann og slankemat og retten hun fikk så nærmest ut som å ha bli reddet rett før oppvasken. Den forsvant raskt ned sammen med en intens samtale på mobiltelefonen. Fjortisen gaflet i seg en stor hamburger og pommes frittes før han skled ytterligere ned i stolen med en kjedsommelig mine og en mobiltelefon klistret til hodet.
Ved fortauskanten stoppet en stor firehjulstrekker hvortil det løp to menn i en slags uniform for å ta hånd om og parkere bilen. Olivensteinene ble fjernet av en ny ungdom som dessverre ikke kunne helle opp vin fra flasken som var satt akkurat utenfor rekkevidde. Det var forbeholdt menn i brun dress, kanskje også sort. Mest styr ble det da det kom en ny stor bil og ut steg en mann med pondus og blå dress. Skulle man tro av oppstyret og utseendet kunne det vært en arabisk konge eller diktator, helst begge deler. Det viste seg at var eieren som utøvde sin eierfunksjon ved lunsjtider og som overhøflig ble geleidet til sitt stambord, slapt hilsende på alle stamgjestene.
Stedet fristet ikke lenger til dessert eller kaffe og regningen kom i en liten sølvboks. Der det for en del år siden på en enkel papirlapp hadde stått 16 franc sto det nå 16 Euro med en null bak.
Jeg betalte kontant og konstaterte i det stille at lagdeling koster flesk uten at det smaker verken noe mer eller bedre av den grunn. Men Paris har heldigvis flere fortauer med spisesteder på.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Fra gulasjkommunisme til EU
Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bischen freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.
Første halvår i 2011 t ledet Ungarn EU klubbens 27 medlemsland, et formannskap som best ble merket av befolkningen i hovedstaden Budapest ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.
Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disneyaktig minnepark utenfor byen.
Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av de som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge uten at den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross så, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være en utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.
Ungarn fulgte i likhet med de andre østblokklandene den økonomiske pendelbevegelsen, fra sentrale femårsplaner til hyperkapitalisme, klippet ut fra amerikanske lærebøker. Skuffet sto vest-europeiske sosialdemokrater tilbake på sidelinjen med et forgjeves håp om en blandingsøkonomisk tilpasning til de vestlige velferdsstater. De samme svingninger skjedde i politikken, først til høyre, så til venstre og nå en regjering med klare høyrenasjonalistiske trekk og en dagsorden for den ”ungarske nasjon”. Det bor mange etniske ungarere i nabolandene, særlig Romania som lengter ”hjem” eller venter på en liten ”Anschluss”.
Ungarn åpnet sine grenser til sitt gamle dobbeltmonarki Østerrike ett år før Berlinmurens fall. Det resulterte i en strøm av DDR-borgere med visum til Ungarn som nærmest fritt kunne ta seg inn i det forlokkende Vesten. Sånn sett ga Ungarn et viktig bidrag at det fysiske skillet mellom øst og vest forsvant.
I dags preges landet av alt det som finnes alle andre steder: Hennes og Mauritz, Nokia, japanske biler, og amerikanske kaffe- og burgersteder. Den gangs relative likestillingen mellom kjønnene er erstattet av lårkorte lokkedamer utenfor Friday’s og strippeklubber. De dårlige sex-videosjappene som spratt opp som sopp etter regnvær, er forsvunnet og erstattet av internett-ereksjoner.
Den noenlunde jevnt fordelte tilgjengelige ”velstanden”, er erstattet av noen svært rike og ganske mange fattige, lett gjenkjennelige på store SUV’er og offentlig tigging. Prisene er markedsstyrt, 900 forinter, 30 kroner, for en kaffe i det fem stjernede Royals hotellbar, 100 forinter, ca 3 kroner rett utenfor på en lokal bar. Verken gjennomsnittslønna eller minstelønna rundt 450 forinter tilsier hyppige besøk på det første stedet.
Landet skal nå få sin porsjon smalhans. Det skal kuttes i de offentlige budsjetter lik to prosent av BNP. Det blir reformer i arbeidslivet for lettere å si opp folk, arbeidstiden skal opp til 44 timer ukentlig, men betalt bare for 40 og avspasering erstatter overtidsbetaling. Det skal bli frivillig å ha bedriftsutvalg, en innsparing lik en direktørlønn eller to i en stor bedrift. Men direktørene blir så mye mer effektive når de kan bestemme selv etter å ha forhandlet med seg selv. Ingen av forslagene er drøftet med fagbevegelsen, bare arbeidsgiverne. Og arbeidsgiverne snakker ikke med de seks landsorganisasjonene.
Men nå hører jeg snart spørsmålet over furua som sist: Er dette enda en slik ”alt-var-så-mye bedre-før-artikkel”?
Nei, det er ikke det. Evnen til å tenke selv har ikke slått rot. Motet og lysten til å ta egne beslutninger på lavere nivå er ikke tilstede. Det er best å følge boka og vente på et nikk fra en overordnet før noe utføres. Kunder er egentlig noe brysomt som bare forstyrrer arbeidsdagen. Byråkratiske rutiner for å betale finnes fortsatt. Sparetiltakene har ikke nådd Budapest sin tunnelbane, verdens nest eldste. Der står det fortsatt to kontrollører pluss en billettør på alle stasjoner i begge retninger fra kl. 0600 til 24.00 hver dag. Det påstås at det lønner seg, hvis ikke hadde ingen kjøpt billett.
Så noe er ved det ”dårlige” gamle. Men det er sannelig nok av nye dårlige ting som ikke var der før. Så dette var en ”sånn-type-artikkel”.
*Gulasj: Ungarsk nasjonalrett enten som suppe eller som hovedrett med oksekjøtt, helst kalvekjøtt i en paprikapreget buljong med ulike grønnsaker.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Første halvår i 2011 t ledet Ungarn EU klubbens 27 medlemsland, et formannskap som best ble merket av befolkningen i hovedstaden Budapest ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.
Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disneyaktig minnepark utenfor byen.
Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av de som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge uten at den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross så, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være en utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.
Ungarn fulgte i likhet med de andre østblokklandene den økonomiske pendelbevegelsen, fra sentrale femårsplaner til hyperkapitalisme, klippet ut fra amerikanske lærebøker. Skuffet sto vest-europeiske sosialdemokrater tilbake på sidelinjen med et forgjeves håp om en blandingsøkonomisk tilpasning til de vestlige velferdsstater. De samme svingninger skjedde i politikken, først til høyre, så til venstre og nå en regjering med klare høyrenasjonalistiske trekk og en dagsorden for den ”ungarske nasjon”. Det bor mange etniske ungarere i nabolandene, særlig Romania som lengter ”hjem” eller venter på en liten ”Anschluss”.
Ungarn åpnet sine grenser til sitt gamle dobbeltmonarki Østerrike ett år før Berlinmurens fall. Det resulterte i en strøm av DDR-borgere med visum til Ungarn som nærmest fritt kunne ta seg inn i det forlokkende Vesten. Sånn sett ga Ungarn et viktig bidrag at det fysiske skillet mellom øst og vest forsvant.
I dags preges landet av alt det som finnes alle andre steder: Hennes og Mauritz, Nokia, japanske biler, og amerikanske kaffe- og burgersteder. Den gangs relative likestillingen mellom kjønnene er erstattet av lårkorte lokkedamer utenfor Friday’s og strippeklubber. De dårlige sex-videosjappene som spratt opp som sopp etter regnvær, er forsvunnet og erstattet av internett-ereksjoner.
Den noenlunde jevnt fordelte tilgjengelige ”velstanden”, er erstattet av noen svært rike og ganske mange fattige, lett gjenkjennelige på store SUV’er og offentlig tigging. Prisene er markedsstyrt, 900 forinter, 30 kroner, for en kaffe i det fem stjernede Royals hotellbar, 100 forinter, ca 3 kroner rett utenfor på en lokal bar. Verken gjennomsnittslønna eller minstelønna rundt 450 forinter tilsier hyppige besøk på det første stedet.
Landet skal nå få sin porsjon smalhans. Det skal kuttes i de offentlige budsjetter lik to prosent av BNP. Det blir reformer i arbeidslivet for lettere å si opp folk, arbeidstiden skal opp til 44 timer ukentlig, men betalt bare for 40 og avspasering erstatter overtidsbetaling. Det skal bli frivillig å ha bedriftsutvalg, en innsparing lik en direktørlønn eller to i en stor bedrift. Men direktørene blir så mye mer effektive når de kan bestemme selv etter å ha forhandlet med seg selv. Ingen av forslagene er drøftet med fagbevegelsen, bare arbeidsgiverne. Og arbeidsgiverne snakker ikke med de seks landsorganisasjonene.
Men nå hører jeg snart spørsmålet over furua som sist: Er dette enda en slik ”alt-var-så-mye bedre-før-artikkel”?
Nei, det er ikke det. Evnen til å tenke selv har ikke slått rot. Motet og lysten til å ta egne beslutninger på lavere nivå er ikke tilstede. Det er best å følge boka og vente på et nikk fra en overordnet før noe utføres. Kunder er egentlig noe brysomt som bare forstyrrer arbeidsdagen. Byråkratiske rutiner for å betale finnes fortsatt. Sparetiltakene har ikke nådd Budapest sin tunnelbane, verdens nest eldste. Der står det fortsatt to kontrollører pluss en billettør på alle stasjoner i begge retninger fra kl. 0600 til 24.00 hver dag. Det påstås at det lønner seg, hvis ikke hadde ingen kjøpt billett.
Så noe er ved det ”dårlige” gamle. Men det er sannelig nok av nye dårlige ting som ikke var der før. Så dette var en ”sånn-type-artikkel”.
*Gulasj: Ungarsk nasjonalrett enten som suppe eller som hovedrett med oksekjøtt, helst kalvekjøtt i en paprikapreget buljong med ulike grønnsaker.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Abonner på:
Innlegg (Atom)