Den minste grisen

Europas mest gjeldstyngede land har fått kallenavnet PIIGS. Hellas er, ikke overraskende, det hardest rammede landet og toget nærmer seg ubønnhørlig endestasjonen.

PIIGS er forbokstavene til Portugal, Italia, Irland, Hellas og Spania. Disse landenes samlede gjeldsbyrde kan være den utslagsgivende faktoren for hvordan EU og Europa kommer til å samarbeide i fremtiden.

Problemet er at den minste grisen, i denne sammenheng Hellas, i virkeligheten ikke er så liten. Riktig nok er Hellas sin gjeldsbyrde liten sammenlignet med Italias gjeld, men det betyr ikke at det ikke vil svi hvis landet går konkurs. I Hellas sitt tilfelle er det franske banker som vil få gjennomgå mest siden det er de som sitter med den største andelen av utlånene til Hellas.

Hellas holdes i live, men bare så vidt. Den greske tragedien har utviklet seg til å bli seigpining på høyt nivå. Det siste året har det vært en tilbakevendende kamp om å få de sårt tiltrengte lånene. Greske politikere kjemper for å få gjennomført reformer mens Europas øvrige politikere sitter ”trygt” på pengesekken. Veldig trygt er det ikke for det spilles om Eurosamarbeidet i sin helhet.

Den 20. mars forfaller et lån på 14.5 milliarder Euro. For å betjene denne forpliktelsen trenger Hellas hjelp. Altså et nytt lån for å betale det gamle lånet og da helst til lavere rente. Og lavere rente er nok kanskje det mest usannsynlige slik situasjonen har utviklet seg. Hvis ikke lånet kommer på plass er Hellas teknisk sett konkurs. Dette er for så vidt ikke en nyhet lenger for Hellas har vært på randen av konkurs mange ganger bare det siste året.

EU og det internasjonale pengefondet (IMF) sier for øyeblikket at det blir ikke noe nytt lån før den berømte hårklippen på 50 prosent er i boks. I fjor ble man enige, i EU, om at private aktører, som banker, måtte avskrive minst 50 prosent av sine lån til Hellas. Dette skulle gjennomføres ”frivillig”. Så langt har det ikke lyktes Hellas å få noen hårklipp fra bankene og forhandlingene foregår nå på overtid. Bankene på sin side sier at de er villige til å ta tap på 75 prosent, men bare hvis nasjonale myndigheter bidrar med mer. Og det er nettopp det Tyskland sier blankt nei til.

Den siste redningspakken som EU og IMF nå holder igjen er på 130 milliarder Euro totalt. I 2010 fikk Hellas den første redningspakken som var på 110 milliarder Euro. Kravene som ble stilt bak denne pakken var skatteøkninger og kutt i lønn og pensjoner. Totalt skulle landets underskudd kuttes fra nesten 25 milliarder Euro til 5 milliarder Euro på to år.

Et annet ankepunkt som brukes mot Hellas er at det er for lite som skjer av tiltak nasjonalt. Det er mye uenighet mellom de politiske partiene og fagbevegelsen er på krigsstien. De politiske partiene ble for kort tid siden enige om å kutte budsjettet med nærmere 2 prosent eller 4.4 milliarder nye Euro. Kuttene vil komme i helse og forsvar. Det som de ikke blir enige om er ytterligere kutt i lønn og pensjoner. I fjor ble lønningene kuttet med 15 prosent.

Mens politikerne holder hverandre på pinebenken foregår det bokstavligtalt en kamp om å overleve på gatenivå. Hellas er nå inne i sitt femte år med økonomisk nedgang og arbeidsledigheten er på over 20 prosent. Sammen med Spania nærmer Hellas seg en ungdomsledighet på 50 prosent. Siden 2009 har antallet husløse økt med 25 prosent. Uavhengig av om det blir lån eller konkurs så vil endestasjonen til Hellas ikke være et vakkert syn.

Det er flere griser om beinet når det står om tittelen; ”det mest gjeldstyngede landet i Europa”. Også Portugal har den siste tiden opplevd en betydelig eskalering av gjeldskrisen. Forrige uke steg renten til 18 prosent for portugisiske lån, men den er nå nede rundt 13 prosent igjen denne uken. Med ”kun” 13 prosent er det fremdeles vanskelig å etterleve gjeldsforpliktelsene. Renten stiger når de som låner ut ikke lenger har tillit til om landet vil være i stand til å betale for seg.

Gjeldskrisen har rammet små og mellomstore virksomheter spesielt hardt i Portugal og når disse virksomhetene utgjør 99 prosent av arbeidslivet får det ringvirkninger for hele samfunnet. Det siste året har over 10 000 små og mellomstore virksomheter måtte stenge dørene. En av forklaringene på problemet er at det er staten som er den største kjøperen av tjenester. Ikke bare har den mindre penger til å kjøpe tjenester, den er heller ikke i stand til å betale for seg. I Portugal tar det i gjennomsnitt 7 måneder før regningen blir oppgjort. I mellomtiden er det mange som må legge ned.

Skrevet av Robert Hansen