Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.
Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.
Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.
Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.
Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.
Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.
Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.
Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.
EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.
Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.
Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.
Skrevet av Robert Hansen
tirsdag 24. januar 2012
mandag 23. januar 2012
En ny fattigstandard
Det er innført en ny fattigstandard i Europa. Det har det amerikanske kredittvurderingsbyrået Standard & Poor’s sørget for, helt alene. Ved å nedgradere ni europeiske lands kredittverdighet har de sørget for at regjeringene og dermed landenes skattebetalere må betale en høyere rente enn før.
Land som Frankrike og Østerrike har mistet sin status som ”trippel A” (AAA) og dermed fått en bulk i karosseriet. Det samme skjedde med EFSF, EUs midlertidige lånefinansieringsordning som skulle stå som en garantist for de landene med størst problemer slik som Hellas og Portugal og kanskje Spania og Italia. Ved denne operasjonen kan det hende at fondet ikke får tak i de 575 milliarder €uro som var planlagt. Nedgraderingen har fått EU-kommisjonen til å tenne og det samme har skjedd i de landene som trenger hjelp. Det er samtidig uttrykk for at S&P ikke tror hva politikerne sier og dermed putter ekstra kjepper i hjulene slik at de får rett i sin nedgradering. Det blir med andre ord en selvoppfyllende beslutning. Det er tre store kredittvurderingsbyråer i verden og alle er amerikanske. Hvem som jobber der, hvordan de ser ut, hva de egentlig driver med og hva drives de av, er det ikke så mange som vet? De jobber i første rekke for private anonyme investorer slik at de ikke skal bli lurt til å rote bort pengene sine på tvilsomme statsobligasjoner. At det rammer folk flest og gjør den økonomiske og politiske ryddejobben enda mer vanskelig, kanskje umulig, inngår ikke i de skjemaene, matrisene eller hva de nå benytter seg av for å stille sin analyse. Men S&P har unektelig ett poeng som de deler med europeisk fagbevegelse: De tror ikke at sparehysteriet vil bringe ny vekst og etterlyser stimulanser i økonomien.
Mange politiske ledere i Europa har sett seg lei på disse rapportene fra de amerikanske selskapene og etterlyst et europeisk selskap som kanskje forstår mer av hva som skjer og som kan komme til en noe mer hyggelig konklusjon. Men noe slikt selskap har ikke dukket opp og en del personer sier at det ikke ville fått troverdighet. Så i fortsettelsen er Europas framtid fortsatt i markedets og de amerikanske kredittbyråene sine hender og de er neppe foldet.
For øvrig er det bare 12 edsvorne land igjen i verden med den høyeste kredittverdigheten AAA. Norge er et av dem, USA er ikke der, lenger.
De øvrige er, Finland, Tyskland, Luxembourg, Nederland, som alle er i €urosonen, Danmark , Sverige og Storbritannia som er i EU, samt Canada,, Singapore, Sveits, Australia. Definisjonen er at landet har ekstrem posisjon til å møte økonomiske utfordringer. Det nest laveste er C, like før konkurs og D som er betalingsstans og konkurs. Der er det mange som frykter at Hellas vil havne. For tiden er de fortsatt CC som er høy risiko og i fare for å gå konkurs. Nok en gang har forhandlingene om at private skal skrive ned sin gjeld til halvparten stoppet opp. Løses ikke det får ikke landet nye lån til å betale de gamle med. Det man da først og fremst frykter er smitteeffekten på Portugal, Spania og Italia og hvor EU ikke har nok penger til å redde alle.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Land som Frankrike og Østerrike har mistet sin status som ”trippel A” (AAA) og dermed fått en bulk i karosseriet. Det samme skjedde med EFSF, EUs midlertidige lånefinansieringsordning som skulle stå som en garantist for de landene med størst problemer slik som Hellas og Portugal og kanskje Spania og Italia. Ved denne operasjonen kan det hende at fondet ikke får tak i de 575 milliarder €uro som var planlagt. Nedgraderingen har fått EU-kommisjonen til å tenne og det samme har skjedd i de landene som trenger hjelp. Det er samtidig uttrykk for at S&P ikke tror hva politikerne sier og dermed putter ekstra kjepper i hjulene slik at de får rett i sin nedgradering. Det blir med andre ord en selvoppfyllende beslutning. Det er tre store kredittvurderingsbyråer i verden og alle er amerikanske. Hvem som jobber der, hvordan de ser ut, hva de egentlig driver med og hva drives de av, er det ikke så mange som vet? De jobber i første rekke for private anonyme investorer slik at de ikke skal bli lurt til å rote bort pengene sine på tvilsomme statsobligasjoner. At det rammer folk flest og gjør den økonomiske og politiske ryddejobben enda mer vanskelig, kanskje umulig, inngår ikke i de skjemaene, matrisene eller hva de nå benytter seg av for å stille sin analyse. Men S&P har unektelig ett poeng som de deler med europeisk fagbevegelse: De tror ikke at sparehysteriet vil bringe ny vekst og etterlyser stimulanser i økonomien.
Mange politiske ledere i Europa har sett seg lei på disse rapportene fra de amerikanske selskapene og etterlyst et europeisk selskap som kanskje forstår mer av hva som skjer og som kan komme til en noe mer hyggelig konklusjon. Men noe slikt selskap har ikke dukket opp og en del personer sier at det ikke ville fått troverdighet. Så i fortsettelsen er Europas framtid fortsatt i markedets og de amerikanske kredittbyråene sine hender og de er neppe foldet.
For øvrig er det bare 12 edsvorne land igjen i verden med den høyeste kredittverdigheten AAA. Norge er et av dem, USA er ikke der, lenger.
De øvrige er, Finland, Tyskland, Luxembourg, Nederland, som alle er i €urosonen, Danmark , Sverige og Storbritannia som er i EU, samt Canada,, Singapore, Sveits, Australia. Definisjonen er at landet har ekstrem posisjon til å møte økonomiske utfordringer. Det nest laveste er C, like før konkurs og D som er betalingsstans og konkurs. Der er det mange som frykter at Hellas vil havne. For tiden er de fortsatt CC som er høy risiko og i fare for å gå konkurs. Nok en gang har forhandlingene om at private skal skrive ned sin gjeld til halvparten stoppet opp. Løses ikke det får ikke landet nye lån til å betale de gamle med. Det man da først og fremst frykter er smitteeffekten på Portugal, Spania og Italia og hvor EU ikke har nok penger til å redde alle.
Skrevet av Knut Arne Sanden
mandag 16. januar 2012
Europakartet endres
Sett med europeiske øyne var 2011 året da det meste gikk galt og det nye året bringer ikke med seg nyheter som tyder på en vesentlig kursendring. Gjeld og atter gjeld. Kriseløsninger og nedgraderinger. Så langt er 2012 et ekko fra året i forveien.
Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.
Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.
En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.
I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.
Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.
Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.
Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?
Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.
Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.
Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.
Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.
Skrevet av Robert Hansen
Hellas var alles huggestabbe i 2011. De hadde lurt alle og en hver, til og med seg selv. Greit nok, de hadde satt seg i gjeld og de hadde ikke spilt med åpne kort. Det er derimot grunn til å minne om at når Eurosamarbeidet ble etablert var det ikke alle som oppfylte kravene. Frankrike og Tyskland fikk fort problemer med kravene. Tyskland hadde betydelige budsjettunderskudd fordi de fremdeles finansierte sammenslåingen av øst (DDR) og vest. De største i Euroklubben sa dermed at det var lov å tøye på reglene (så lenge det var til det beste for alle). Det var vel kanskje i det landskapet Hellas også mente de kunne gjøre som de gjorde.
Utfordringene til Hellas stikker derimot langt dypere enn gjeldskrisen. Det greske samfunnet mangler en del strukturer og institusjoner som vi i Norge tar for gitt. På samme måte som manglende kontroll og regulering av finansmarkedet skapte finanskrisen i USA så mangler Hellas kontroll over og regulering av blant annet arbeidslivet. Det greske arbeidslivet domineres av små og mellomstore virksomheter og svart arbeid er langt fra uvanlig. Slik sett blir inntektsgrunnlaget til det greske samfunnet svekket. Det er betegnende at når den nye eiendomsskatten skulle innkreves så var det landets energileverandører som måtte gjøre jobben. Betaler du ikke eiendomskatten kutter vi strømmen. Det høres kanskje greit ut. Poenget var at de hadde ikke institusjoner og rutiner som gjorde det mulig å kreve inn på annen måte. Det hjalp heller ikke på saken at skattemyndighetene streiket på grunn av regjerings innstramninger.
En ting er nå manglende institusjoner, regler og rutiner. Dette er det tross alt mulig å gjøre noe med. Her i Brussel blir vi stadig minnet på at nå er norske skatteeksperter i Hellas og gir råd. Lille Norge er ute å redder den store verden, igjen! Om noen hører etter er noe helt annet.
I Hellas skjer det flere andre og mer langtrekkende endringer. Hvor alt ender er det ingen som tør spå. Vi har nå blitt fortalt så mange ganger at ungdomsledigheten i Hellas er på nesten 50 prosent. Hva betyr nå egentlig dette? Det kreves ikke mye fantasi for å forstå at den oppvoksende generasjonen ikke lenger har tillit til samfunnet de visst nok skal være en del av. Ungdom blir så til de grader marginalisert. En mulig konsekvens er at utdanningsnivået i fremtiden vil synke. Hvorfor skal man investere så mye tid og energi på noe som ikke gir avkastning? Dette er i så tilfelle en endring som ingen land ville klart å leve med.
Den mest åpenbare endringen som skjer er at ungdom flykter. De forsvinner i store tall til andre europeiske land hvor mulighetene er større enn i eget land. Hellas mister dermed sin fremtidige kapital fordi de ikke klarer å investere i dagens ungdom. For å sette dette i perspektiv er det interessant å se hva som skjer i forbindelse med Hellas sitt naboland Albania. Albanerne flytter nå hjem igjen for gresset har blitt grønnere på den andre siden. Gjennom mange år har flere hundretusen albanere innvandret til Hellas for å skaffe seg et bedre liv. De samme menneskene som reiste til Hellas reiser nå tilbake til Albania. Mens Hellas sin økonomi har skrumpet økte Albanias med 2.5 prosent i 2011.
Det er ikke bare de marginaliserte som flykter. De rike flykter også, om enn på en litt annen måte. De lar pengene tale for seg. Den greske eliten sender nå penger til utlandet i stor stil. Mesteparten av dette går til Storbritannia. Ja faktisk, til et ikke-euroland. Eliten har ikke mye tillit til verken Euro eller Drakmer. Det anslås at så mye som 28 milliarder Euro har funnet veien fra Hellas til Storbritannia siden 2010. Øverste klasse i Londons boligmarked hvor leilighetene koster både to og tre hundre millioner kr har faktisk aldri skjønt at det er både finans- og gjeldskrise på gang.
Hellas tømmes for både human og økonomisk kapital. De samme som har hugget løs på Hellas står i ”fare” for å tjene på konsekvensene av gresk krisepolitikk. Vil gresset i Hellas noensinne bli grønt igjen?
Hellas sin historie er langt fra unik. Spania, Irland og Portugal følger ikke langt etter. Det demografiske kartet er i bevegelse.
Et annet mer allment faremoment for Europa er hvor mennesker går politisk når problemene står i kø og løsningene er få eller brutale som de er i flere europeiske land i dag.
Den franske valgkampen ser ut til å kunne gi et forvarsel. Innvandring seiler igjen opp som valgkampsak nr 1 i Frankrike. Det høyreekstreme Nasjonal Front står på barrikadene for det franske folk, mener de selv. President Sarkozy dilter etter politisk. Taperne er Europas mest marginaliserte minoritet Romafolket. Frankrikes innenriksminister annonserer med glede at de har overoppfylt kvoten for tvangshjemsendelser i 2011. Totalt 32 000 mennesker. 4000 over budsjett. Vi lever i en tid hvor alt kan formuleres i økonomiske termer.
Alle vil de velges og prisen på gilde er det ingen som vil snakke om på nåværende tidspunkt. Det minner veldig om bakgrunnen til gjeldskrisen. Hva blir det neste? En politisk krise preget av hatpolitikk og demokratisk underskudd? Mange vil nok mene at vi er på god vei.
Skrevet av Robert Hansen
Abonner på:
Innlegg (Atom)