En slags 18. mai tale

Nasjonaldagen er over. Bunaden er hengt tilbake i påvente av konfirmasjon. Pølsene er fortært, sløyfene er igjen slappe og barnetoget har gått og lagt seg. Folket har lyttet til ”tale for dagen” av varierende kvalitet og lengde. ”En  17.mai  tale” var før et begrep forbundet med ”unorske” svulstige hurrarop om demokrati, frihet, sjølråderett, barnetoget i sentrum = nasjonens framtid, til  forskjell fra militær maktbrynde som er så påtrengende i andre lands nasjonaldager.

I dag er 17. mai talen snart den eneste dagen vi snakker sant om Norge. Et fredelig land i en økonomisk og sosial velstand ubegripelig for de fleste folk  i verden. Men i de øvrige 364 av årets dager virker det som om det meste i Norge  er elendighet, skal man tror nettsidekommentarfeltet og mange leserinnlegg.

Man skal ikke så langt utenfor riksgrensen og norsk territorialvann, før livssituasjonen er en helt annen. Jobber det 60 000 svensker i Norge fordi nordmenn er så vakre, smarte og morsomme? Svensk ungdom jobber i Norge ikke direkte av nød, men fordi de ikke får noen jobb i landet hvor de er født. Polakker slår seg til her, til tross for at mange er blitt lurt til å arbeide på uverdige vilkår, fordi de ser at barna deres kan få en trygg framtid.

Det danske lønnsoppgjøret i år ga i beste fall en opprettholdelse av kjøpekraften, mest sannsynlig en nedgang. Tyske metallarbeidere får i år kanskje en etterlengtet reallønnsforbedring etter en nedgang årlig gjennom ti år. Britiske offentlig ansatte skal sies opp i titusentall mens pensjonsordninger som før var garantert, er nå avhengig av avkastningen på børsen som er dårlig. Hollandske skattebetalere skal vende seg til et budsjettkutt på 110  milliarder norske kroner,  en tiendedel av et norsk statsbudsjett og de er bare seks millioner flere enn oss. Franskmenn kan kanskje forvente seg en liten positiv oppmykning av de endringer som Sarkozy gjorde av pensjonsreformene. Spanske lønnsmottakere står sammen med portugisiske og greske arbeidstakere foran en tilnærmet avvikling av retten til å forhandle lønns- og arbeidsvilkår. Slik kunne man fortsette den sosiale og økonomiske rundturen i Europa og andre verdensdeler.

Men la oss slutte der  vi begynte, i Norge. Vi lever i verdens 3. rikeste land, etter Qatar og Luxembourg. Fremskrittspartiet må uttrykke seg litt mer presist. Vi bruker faktisk mer penger enn noen gang, både offentlig og privat. Det mangler kanskje en forståelse av at det er akkurat det vi gjør, hver eneste dag i tillegg til 17.mai da de fleste lommebøker står helt på vidt gap.

Gratulerer med  dagene, de 364.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Unionens tilstand

09. mai hadde den Europeiske Unionen sin ”bursdag” nr 62 i rekken. Dette ble feiret av mange, men de høylytte jubelropene var det langt mellom. Årsaken til den dempede feiringen? Tilstanden er usikker og mildt sagt vanskelig.  

Noe mer uheldig tidspunkt å feire bursdag på skal man kanskje lete lenge etter. Eurosonen skilter med den høyeste arbeidsledigheten siden fellesvalutaen ble innført. I to av medlemslandene er over halvpartene av innbyggerne under 25 år uten arbeid. Andelen unge som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæring, såkalte NETS, er økende. Andelen som ikke lenger aktivt søker etter arbeid er også økende. Denne statistikken kunne antagelig ha fortsatt nesten inn i det uendelige. Unionen presterer rett og slett ikke på sitt beste når vi snakker om jobbskaping.  

Det er også 20 år siden det indre marked ble lansert. EU-kommisjonen presenterte for kort tid siden tall som viste at det indre marked hadde skapt ca 2,5 millioner jobber i denne perioden. Sammenlignet med USA så virker dette ganske lite. I USA må det skapes opp mot 200 000 nye jobber i måneden hvis ledighetstallene i det hele tatt skal krype nedover. USA har selv slitt med jobbskaping i en lengre periode, men de skaper langt flere jobber sammenlignet med EU tross alt. Noe av årsaken til EUs lave tall er selvfølgelig en finanskrise som har spist opp en veldig stor andel av den tidligere veksten. For øyeblikket mister EU ikke mindre enn 200 000 jobber i måneden.

Det finnes tross alt små lyspunkter. EUs største økonomi opplever den laveste ledigheten siden sammenslåingen mellom øst og vest. Tyskland har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen og opplever fremdeles vekst. Dette har gjort det mulig å holde folk i arbeid og skape nye jobber. Men den tyske idyllen har en bakside. Lønningene har reelt sett sunket de ti siste årene og andelen arbeidende fattige har økt betraktelig. De har også gjennomført arbeidslivsreformer som har bidratt til at langt flere arbeider på utrygge premisser. Dette fenomenet har fått et navn blant Eurosonens medlemmer: intern devaluering. Spania snakker om intern devaluering for å øke konkurranseevnen når de kutter i landets lønninger.    

Finanskrisen er langt fra over for EU. Mange land sliter fremdeles med mye gjeld og store underskudd. Den foreskrevne medisinen, budsjettkutt, har så langt gitt svært få resultater. De som har gjennomført kutt har opplevd tilsvarende krymping av økonomien. Dette er tilfelle for Hellas og Spania som begge opplever betydelig økonomisk tilbakegang samtidig med at de kutter offentlige budsjetter. Dette er det flere og flere som mener ikke kan være veien ut av krisen. Flere EU-land har også formelt sett gått inn i en økonomisk tilbakegang. Storbritannia er et at disse landene. Også her har de kuttet hardt i offentlige budsjetter.

Den nye franske presidenten har satt seg som mål å bidra til en vekstpreget politikk i Europa og ikke bare kutt. Sjefen for den Europeiske Sentralbanken etterlyser det samme. Det har til og med vært snakk om en eller annen form for Marshall-plan for å få Europa ut av uføret. Foreløpig er det få som har konkrete forslag på bordet om hvordan dette skal skje i praksis. Europeisk fagbevegelse har vært den fremste pådriveren for dette perspektivet helt fra kuttpolitikken ble lansert. Nå er det mange i den leiren som frykter at politikernes økte fokus på veksttiltak er ensbetydende med deregulering av arbeidsmarkedene og dertil følgende fjerning av arbeidstakerettigheter. Skjer dette er det vel å anse som en intern devaluering.

Ok, så finnes det flere lyspunkter, men ikke på grunn av EU. Nok en gang er det Tyskland som nyter godt av utviklingen. Landets eksport økte med 8,4 prosent fra februar til mars, noe som er ny rekord. Totalt eksporterte de for 98,9 milliarder Euro i mars alene. Det siste året har Tysklands eksport til land utenfor EU økt med 6,1 prosent mens den har sunket med 3,6 prosent til land i EU. På den andre siden er det ikke mange som kan stille opp med tilsvarende tall i EU.  

Det er ikke bare arbeidstakerne som befinner seg på utrygge premisser for tiden. Det gjør Europas politikere også. Antall regjeringer som har kastet kortene eller blitt kastet i forbindelse med krisen har blitt to sifferet. I Italia var ikke en gang politikerne funnet verdige nok til å utgjøre regjeringen frem til neste valg. Dette hadde dog en merkelig stabiliserende effekt for Italias del. Dette understreker tidens fenomen hvor de ytre krefter, les finansmarkedet, har nesten mer de skulle sagt enn landets politikere og innbyggere. Det ytre presset bidrar til en usikker økonomisk situasjon med økte renter og utgifter. Dette fører igjen til et indre press fra folk som opplever å miste jobb, lønn og trygghet når budsjetter kuttes og økonomien krymper. Det er til syvende og sist disse som skal velge nye politikere.

Den endelige konsekvensen av den politiske og økonomiske situasjonen ser ut til å bli lite hyggelig. I Hellas ble det for første gang på 40 år valgt inn selverklærte nynazister. Økt innvandringsfiendtlighet er et fenomen i tiden ikke bare i Hellas. De på politisk ytre fløy har ikke lenger monopol på sitt budskap. Godt etablerte politikere løper skoene av seg for å tilfredsstille misnøyen. Hvor alt kommer til å ende er det ingen som vet eller tør spå. Unionens tilstand ved 62 år kunne med andre ord vært bedre.

På den andre siden er 62 år ingen alder og ingen snakker om at unionen skal gå av med AFP. De fleste mener at den vil komme til hektene igjen og at den kan fortsette å jobbe også etter 62 år. Men da trengs det antagelig bytte av medisin. Den tyske doktoren har så langt foreskrevet en hostesaft det har vært vanskelig å svelge. Nå har det kommet en ny fransk doktor på banen og han har så langt lovet bot og bedring. Alle med sår hals ser med store forventninger på den nye mirakeldoktoren.

Skrevet av Robert Hansen

Tyskland er ikke ”über alles”

Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde av resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. ”Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet.

Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og Euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president  Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.

Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjensår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.

Økonomien går bra i Tyskland for tiden og ledigheten har ikke vært lavere, rundt 7 prosent, siden de tok DDR (Øst-Tyskland) opp i seg for over 20 år siden. Utenriksbalansen preges av fete overskudd. Veksten er rimelig god, men bildet har en bakside. Lønningene har ikke bare stått stille, de har gått ned nesten hvert år siden tusenårsskiftet. Så mens norske fagorganiserte har hatt en vekst i sin kjøpekraft på 30 prosent de siste årene, har tyske lønnsmottakere gått ned nesten ti prosent. De tyske fagforeningene har akseptert lønnsmoderasjon lavere enn inflasjonstakten.

Men det tyske arbeidsmarkedet er også blitt endret kraftig etter at det rød-grønne regjeringen under Schrøder gjennomførte en rekke reformer tidlig på 2000-tallet. De fikk navnet etter en tidligere personalsjef i Volkswagenkonsernet, Hartz, som ble sluppet løs på det fra før lite fleksible tyske arbeidsrettsregler. Hartz V reformen åpnet opp for at arbeidsledige måtte ta tilvist jobber til en lønn som knapt var til å leve av. Lønna var ofte så lav at man i tilegg hadde krav på sosialstøtte. Under debatten ”Standort Deutschland”” (Etablering i Tyskland) ble det  innført to lønnsklasser under trusler om omfattende utflagging. Nyansatte ble deretter ansatt på andre og dårligere vilkår, enn de som var der fra før i samme bedrift.

Oppskriften virket bra for eksporten. Tyskland har aldri før eksportert så mange produkter og i Euro som er fellesvaluta for 17 land. Den lavere lønnsutviklingen i Tyskland i forhold til de fleste naboland, hadde samme effekt som en devaluering. Men den innenlandske etterspørselen falt fordi tyske lønnsmottakere ble mer og mer forsiktig med å bruke de pengene de tjente. Dermed eksporterte man  problemene til andre land. Derfor er innvendingene i europeisk fagbevegelse kraftige mot at alle land skal følge samme oppskrift. Hvis alle gjør som Tyskland blir det ingen land å eksportere sine produkter til og også innenlands etterspørsel vil synke.  Dersom dette skjer på toppen av kraftige kutt i offentlig budsjetter, vil alle land få en negativ vekst eller resesjon som økonomene kaller det. Nå ser det ut til at IG Metall dette året vil bryte ut av ringen med moderate oppgjør. Årets krav er friske 6,3 prosent og med en lav inflasjon rundt to prosent, kan man håpe på en reallønnsforbedring. Men arbeidsgiverne har hittil ikke kommet kravet i møte.

Skrevet av Knut Arne Sanden

Ingen feiring av 20 år med EØS-avtale

2. mai var det 20 år siden at daværende utenriks- og handelsminister Bjørn Tore Godal skrev under EØS-avtalen i byen Porto, en by mest kjent for sin portvin og en elv med samme navn. Avtalen ble i liten grad feiret i noen av de nå tre gjenværende EØS-landene Norge, Island eller Liechtenstein. I Norge var det en liten mimreseremoni i regi av NUPI, norsk utenrikspolitisk institutt. Der innledet Godal som i forhandlingsprosessen ble tilhenger av EU-medlemskap, tidligere statsminister Magne Bondevik og leder av den omfattende Europautredningen professor Frederik Sejersted. Bondevik hadde ikke endret standpunkt og kunne med en viss fryd konstatere at hans parti hadde tidlig pekt på EØS-avtalen som et varig alternativ til EU-medlemskap. Seiersted mente at Norge hadde tre alternativer, enten mer integrasjon det vil si EU-medlemskap, mindre integrasjon, en slags redusert EØS-avtale eller status quo, med andre ord at avtalen bare fortsetter. Han anså det siste som det mest realistiske.

”Nei til EU`s” leder, Hemming Olaussen, som hadde laget en del pressestyr på forhånd fordi det var ingen EØS-motstandere i panelet, fikk gitt uttrykk for det overfor den lille forsamlingen. Den telte 45 personer eller 0,00001 promille av den norske befolkning, kanskje et uttrykk for folkets manglende interesse for avtalen? Olaussen påberopte seg en heftig debatt om EØS-avtalen i regi av fagbevegelsen og spådde at saken ville bli sentral på LO-kongressen i mai 2013.

EØS-avtalen er den mest omfattende internasjonale avtale som Norge noensinne har inngått. Men forsøk på å anslå hvor mye medlem Norge er av EU lar seg ikke beregne. Derimot er det er en rekke tall som viser den voldsomme veksten i antall direktiver. Den er på 450 prosent siden 1992, eller en økning fra en hyllemeter dokumenter til over fem meter. I tall betyr det en økning fra 1849 til 8311 eller med 6462 rettsakter som er et begrep som dekker både direktiver og forordninger. Men vedtak i Stortinget er langt færre. Det er 287 innstillinger i disse årene hvorav 265 var enstemmig, mens i 22 saker var det dissens. Aldri har reservasjonsretten/vetoretten blitt brukt helt ut.

Denne utviklingen omtales som at EØS-avtalen er dynamisk ved at den vokser i innhold hvert år. På den annen side kan man si at det EØS-avtalen også er statisk siden det den dekker, nemlig det indre marked, utgjør en synkende del av EU-samarbeidet. Men dette er fra norsk side løst ved egne avtaler av typen Schengen for passfrihet og politisamarbeid. Samlet sett har Norge hele 74 avtaler med EU på en rekke områder utenfor den omfattende EØS-avtalen.

EØS-avtalen dekker de deler av EUs samarbeid som fungerer best, ble det sagt med henvisning til det knirkefulle €urosamarbeidet. Bondevik mente at avtalen  kanskje ville vare 20 år til. Dermed var mimreseansen over. Ingen feiring, ingen musserende vin, ingen portvin. Ikke en gang kaffe, bare et glass lunkent vann til de tre innlederne. Publikum måtte nøye seg med ordene, de fleste av det tørre slaget.

Skrevet av Knut Arne Sanden