Krisens lange arm

Det heter seg at et nytt år bringer nye muligheter. Det er i hvert fall det Europas ledere håper på for 2012. Først skal de møtes til et nytt toppmøte 30. januar. De begynner altså der de sluttet i fjor. Så viser det seg også at få lar seg imponere av både form og innhold. Politikere går, teknokrater kommer, noen låner mer, andre låner ut (fremdeles) og kredittvurderingsbyråene bestemmer.

Monti pyton?
Det kanskje mest ekstreme eksemplet på finansmarkedets maktutøvelse i fjor var ”regjeringsskifte” i Italia. Man kan mene så mangt om sjefen over alle fester, Berlusconi. Han vil trolig ikke bli dypt savnet. Hans avgang la derimot grunnlaget for en regjering som ikke er folkevalgt. Italia satt seg selv under administrasjon. Ingen i sjefen over alle teknokrater, professor Mario Monti, sin regjering er folkevalgte politikere. De er bare satt til å styre Italia opp av avgrunnen. Herav regjeringens slagord ”Salva Italia” som betyr redd Italia. Sett utenfra så nyter merkelig nok den ikke-valgte regjeringen mye tillit i både parlamentet og befolkningen. Men så har ikke Monti rukket å bli pyton ennå heller. Det er nå det virkelige tøffe arbeidet begynner og det er vel det medlemmene i parlamentet er glad de ikke skal stå i bresjen for.

Som verdens tredje mest forgjeldede land skremmer de vannet av sine europeiske venner. Italias problemer er derimot langt mer enn skyhøy gjeld. Til sammenligning med andre europeiske land går Italias budsjett i pluss når man velger å se bort fra rentene på gjeldsforpliktelsene. Italias problem er manglende vekst og, i følge EU, et ufleksibelt arbeidsliv. De har gjennom flere år sett at kostnadene har økt og produktiviteten har sunket. Det gjør det vanskelig for landet å finne inntektene som skal betale for gjeldsfesten. Det betyr at Europas foreløpig svar på gjeldskrisen som har vært kutt og atter kutt i liten grad vil være Italias riktige medisin. Til tross for dette har Italia gjennomført mange kutt og reformer som for eksempel økt pensjonsalder. Dette stiller Monti ovenfor tøffe politiske valg. Det vil komme forslag til reformer, salg og privatiseringer som kommer til å sette både folket og fagbevegelsen i bevegelse. Det har landets taxisjåfører allerede fått merke og de har parkert bilene i sinne.

Markedets gladiatorpolitikk
Skylden for mye av den elendige utviklingen i Europa (les økte renter) får de amerikanske kredittvurderingsbyråene. Europas politikere har så godt som sett seg lei på at hver gang de møtes og kommer opp med et tiltak så blir det motvirket av en kredittnedvurdering av et nytt land. Et lands kredittnedvurdering er så godt som ensbetydende med økte renter. Det gjør det hele enda litt vanskeligere å komme seg ut av. Italia betaler for øyeblikket 6 ½ prosent rente på sine nye lån og vi snakker ikke her om vekslepenger.

Sist gang kredittvurderingsbyråene svingte øksen var det få som slapp unna. Det som sved mest var nok at Frankrike mistet sin trippel A vurdering. Det samme gjorde EUs midlertidig ”redningsfond” kalt EFSF. Som om det ikke var nok tok de ytterligere ni land med i samme sving. Det fortoner seg som et lite paradoks at Kroatias regjering argumenterte for medlemskap i EU for å være sikre på og ikke miste kredittvurderingsnivået sitt.

Det minner litt om den romerske keiserens vurdering av gladiatorenes innsats. Med sine tilsynelatende enkle bevegelser svinger kredittvurderingsbyråene tommelen opp eller ned etter hvert som de ser ut over det europeiske landskapet. Det har blitt mye ned den siste tiden. Finansmarkedets keisere besitter mye makt på bekostning av folk og politikere. Ikke rart sistnevnte er misunnelig.

Makt, pakt, trakt og slakt
Den som besitter litt makt i EU er i hvert fall Tyskland og Frankrike. Tospannet med kallenavnet Merkozy klekker ut pakter på løpende bånd. Men hvem vil nå egentlig ha mer-kozy? Svaret på dette er antagelig ikke veldig mange, men i samarbeidets ånd og alvorets stund så står de mer eller mindre sammen. Unntaket er som vanlig de sta britene som er så heldige å kunne trekke seg tilbake til sin egen lille finans-øy når toppmøtene er over. På den andre siden setter de seg gjerne på flyet for å delta på flere møter.

Drømmen for 2012 var en traktatendring som skulle gi Tyskland det de ønsket. Mer europeisk budsjettkontroll. De nevnte britene var av annen oppfattelse og siden traktatendringer krever enstemmighet i EU måtte de andre tenke seg om på nytt. Nå foreligger forslaget til enda en pakt. Denne er ”frivillig” og har til intensjon å bringe alle som ”vil” inn under den tyske definisjonen for god budsjettpolitikk. Hvor frivillig den er kan diskuteres når de som ikke undertegner er garantert null hjelp fra EUs ”redningsfond” hvis det skulle bli nødvendig.

EUs forslag til pakt, som helst burde vært en traktat, får karakteren slakt. Fremdeles er det håp om at de øvrige 26 EU-landene skal tilslutte seg pakten, men som vanlig brygger det til storm. Noen tenker på folkeavstemming om forslaget og det faller ikke i god jord. Hvem vil vel spørre folket i en krisetid hvor budsjetter kuttes og EU er generelt syndebukken? Økonomen og nobelprisvinner Joseph Stiglitz er heller ikke nådig i sin dom over pakten. EU arbeider med en selvmordspakt er hans budskap. Han følger opp med at de tenker ikke på annet enn å kutte i budsjetter og begrense budsjettunderskudd. Hvor kommer ideen om vekst inn etterlyser han? Du får ikke mer penger i lommeboka ved å redusere forbruket hvis inntektene samtidig reduseres.

Hva betyr EUs politikk for Italia egentlig? EUs ”redningsfond” er en dråpe i havet hvis Italia går over ende. Viljen til å styrke fondet er mildt sagt svak og innføring av såkalte Euroobligasjoner er Tyskland fremdeles sterke motstandere av. Begge tiltak som kunne lettet på rentetrykket til Italia og andre kriserammede, men samtidig økt Tyskland sine renter som i dag nyter godt av svært lave renter. Pakten med fokus på budsjettkontroll og budsjettkutt er heller ikke spesielt til hjelp. Italia trenger som sagt vekst. På den andre siden er Italia langt på vei teknokrat i eget hus på dette området.

Det eneste som er sikkert er at alle er i samme båt. Går Hellas over ende, noe det er stor fare for, kan Spania, Portugal og Italia stå for tur. Skjer dette er Frankrike og Tyskland langt fra skjermet. Gjelden kjenner ingen grenser. Håpet om et nytt år med nye muligheter har allerede blitt hentet inn av krisens lange arm. Vil Eurosamarbeidet overleve en dominoeffekt og hvor rotete vil et eller flere lands uttreden av samarbeidet kunne bli? Dette er det ingen som tør tenke på en gang. De klamrer seg til fjorårets løsninger enn så lenge.

Skrevet av Robert Hansen