Unionens tilstand

09. mai hadde den Europeiske Unionen sin ”bursdag” nr 62 i rekken. Dette ble feiret av mange, men de høylytte jubelropene var det langt mellom. Årsaken til den dempede feiringen? Tilstanden er usikker og mildt sagt vanskelig.  

Noe mer uheldig tidspunkt å feire bursdag på skal man kanskje lete lenge etter. Eurosonen skilter med den høyeste arbeidsledigheten siden fellesvalutaen ble innført. I to av medlemslandene er over halvpartene av innbyggerne under 25 år uten arbeid. Andelen unge som ikke er i utdanning, arbeid eller opplæring, såkalte NETS, er økende. Andelen som ikke lenger aktivt søker etter arbeid er også økende. Denne statistikken kunne antagelig ha fortsatt nesten inn i det uendelige. Unionen presterer rett og slett ikke på sitt beste når vi snakker om jobbskaping.  

Det er også 20 år siden det indre marked ble lansert. EU-kommisjonen presenterte for kort tid siden tall som viste at det indre marked hadde skapt ca 2,5 millioner jobber i denne perioden. Sammenlignet med USA så virker dette ganske lite. I USA må det skapes opp mot 200 000 nye jobber i måneden hvis ledighetstallene i det hele tatt skal krype nedover. USA har selv slitt med jobbskaping i en lengre periode, men de skaper langt flere jobber sammenlignet med EU tross alt. Noe av årsaken til EUs lave tall er selvfølgelig en finanskrise som har spist opp en veldig stor andel av den tidligere veksten. For øyeblikket mister EU ikke mindre enn 200 000 jobber i måneden.

Det finnes tross alt små lyspunkter. EUs største økonomi opplever den laveste ledigheten siden sammenslåingen mellom øst og vest. Tyskland har klart seg relativt bra gjennom finanskrisen og opplever fremdeles vekst. Dette har gjort det mulig å holde folk i arbeid og skape nye jobber. Men den tyske idyllen har en bakside. Lønningene har reelt sett sunket de ti siste årene og andelen arbeidende fattige har økt betraktelig. De har også gjennomført arbeidslivsreformer som har bidratt til at langt flere arbeider på utrygge premisser. Dette fenomenet har fått et navn blant Eurosonens medlemmer: intern devaluering. Spania snakker om intern devaluering for å øke konkurranseevnen når de kutter i landets lønninger.    

Finanskrisen er langt fra over for EU. Mange land sliter fremdeles med mye gjeld og store underskudd. Den foreskrevne medisinen, budsjettkutt, har så langt gitt svært få resultater. De som har gjennomført kutt har opplevd tilsvarende krymping av økonomien. Dette er tilfelle for Hellas og Spania som begge opplever betydelig økonomisk tilbakegang samtidig med at de kutter offentlige budsjetter. Dette er det flere og flere som mener ikke kan være veien ut av krisen. Flere EU-land har også formelt sett gått inn i en økonomisk tilbakegang. Storbritannia er et at disse landene. Også her har de kuttet hardt i offentlige budsjetter.

Den nye franske presidenten har satt seg som mål å bidra til en vekstpreget politikk i Europa og ikke bare kutt. Sjefen for den Europeiske Sentralbanken etterlyser det samme. Det har til og med vært snakk om en eller annen form for Marshall-plan for å få Europa ut av uføret. Foreløpig er det få som har konkrete forslag på bordet om hvordan dette skal skje i praksis. Europeisk fagbevegelse har vært den fremste pådriveren for dette perspektivet helt fra kuttpolitikken ble lansert. Nå er det mange i den leiren som frykter at politikernes økte fokus på veksttiltak er ensbetydende med deregulering av arbeidsmarkedene og dertil følgende fjerning av arbeidstakerettigheter. Skjer dette er det vel å anse som en intern devaluering.

Ok, så finnes det flere lyspunkter, men ikke på grunn av EU. Nok en gang er det Tyskland som nyter godt av utviklingen. Landets eksport økte med 8,4 prosent fra februar til mars, noe som er ny rekord. Totalt eksporterte de for 98,9 milliarder Euro i mars alene. Det siste året har Tysklands eksport til land utenfor EU økt med 6,1 prosent mens den har sunket med 3,6 prosent til land i EU. På den andre siden er det ikke mange som kan stille opp med tilsvarende tall i EU.  

Det er ikke bare arbeidstakerne som befinner seg på utrygge premisser for tiden. Det gjør Europas politikere også. Antall regjeringer som har kastet kortene eller blitt kastet i forbindelse med krisen har blitt to sifferet. I Italia var ikke en gang politikerne funnet verdige nok til å utgjøre regjeringen frem til neste valg. Dette hadde dog en merkelig stabiliserende effekt for Italias del. Dette understreker tidens fenomen hvor de ytre krefter, les finansmarkedet, har nesten mer de skulle sagt enn landets politikere og innbyggere. Det ytre presset bidrar til en usikker økonomisk situasjon med økte renter og utgifter. Dette fører igjen til et indre press fra folk som opplever å miste jobb, lønn og trygghet når budsjetter kuttes og økonomien krymper. Det er til syvende og sist disse som skal velge nye politikere.

Den endelige konsekvensen av den politiske og økonomiske situasjonen ser ut til å bli lite hyggelig. I Hellas ble det for første gang på 40 år valgt inn selverklærte nynazister. Økt innvandringsfiendtlighet er et fenomen i tiden ikke bare i Hellas. De på politisk ytre fløy har ikke lenger monopol på sitt budskap. Godt etablerte politikere løper skoene av seg for å tilfredsstille misnøyen. Hvor alt kommer til å ende er det ingen som vet eller tør spå. Unionens tilstand ved 62 år kunne med andre ord vært bedre.

På den andre siden er 62 år ingen alder og ingen snakker om at unionen skal gå av med AFP. De fleste mener at den vil komme til hektene igjen og at den kan fortsette å jobbe også etter 62 år. Men da trengs det antagelig bytte av medisin. Den tyske doktoren har så langt foreskrevet en hostesaft det har vært vanskelig å svelge. Nå har det kommet en ny fransk doktor på banen og han har så langt lovet bot og bedring. Alle med sår hals ser med store forventninger på den nye mirakeldoktoren.

Skrevet av Robert Hansen