Tyskland er i disse €urokrisetider blitt framhevet av mange som et forbilde av resten av Europa. Bundeskansler Angela Merkel har fått trumfet viljen sin gjennom i resten av Europa. ”Ordnung muss sein” i økonomien, er slagordet.
Budsjettbalanse, budsjettbalanse og budsjettbalanse er blitt gjentatt og Euroland som ikke har hatt det, har blitt påtvunget det gjennom ulike krisepakker fra EU og gjennom EUs nylig vedtatte fiskal/finanspakt. Også hennes politiske allierte, den snart forhenværende franske president Nicolas Sarkozy har fulgt formaningen. Men nå kommer det en ny president i Frankrike, Francois Hollande, med en annen politisk farge og som har sagt at han ønsker å se fiskalpakten reforhandlet. Det kan bli spennende i tiden som kommer.
Også fra Europakommisjonen kommer det ny røk opp fra skorsteinen. Den økonomiansvarlige Olli Rehn (finsk) skjønte vel tegningen da han rett før andre valgrunde sa at man må ha en balanse mellom innstramming og vekst. Fagbevegelsen har sagt det ganske lenge, at man vil spare seg til fant, dersom man ikke får til vekst i sysselsettingen. Men det gjensår å se om det kommer konkrete midler og penger som kan gi ny vekst samtidig som det skal spares hos de fleste på de meste.
Økonomien går bra i Tyskland for tiden og ledigheten har ikke vært lavere, rundt 7 prosent, siden de tok DDR (Øst-Tyskland) opp i seg for over 20 år siden. Utenriksbalansen preges av fete overskudd. Veksten er rimelig god, men bildet har en bakside. Lønningene har ikke bare stått stille, de har gått ned nesten hvert år siden tusenårsskiftet. Så mens norske fagorganiserte har hatt en vekst i sin kjøpekraft på 30 prosent de siste årene, har tyske lønnsmottakere gått ned nesten ti prosent. De tyske fagforeningene har akseptert lønnsmoderasjon lavere enn inflasjonstakten.
Men det tyske arbeidsmarkedet er også blitt endret kraftig etter at det rød-grønne regjeringen under Schrøder gjennomførte en rekke reformer tidlig på 2000-tallet. De fikk navnet etter en tidligere personalsjef i Volkswagenkonsernet, Hartz, som ble sluppet løs på det fra før lite fleksible tyske arbeidsrettsregler. Hartz V reformen åpnet opp for at arbeidsledige måtte ta tilvist jobber til en lønn som knapt var til å leve av. Lønna var ofte så lav at man i tilegg hadde krav på sosialstøtte. Under debatten ”Standort Deutschland”” (Etablering i Tyskland) ble det innført to lønnsklasser under trusler om omfattende utflagging. Nyansatte ble deretter ansatt på andre og dårligere vilkår, enn de som var der fra før i samme bedrift.
Oppskriften virket bra for eksporten. Tyskland har aldri før eksportert så mange produkter og i Euro som er fellesvaluta for 17 land. Den lavere lønnsutviklingen i Tyskland i forhold til de fleste naboland, hadde samme effekt som en devaluering. Men den innenlandske etterspørselen falt fordi tyske lønnsmottakere ble mer og mer forsiktig med å bruke de pengene de tjente. Dermed eksporterte man problemene til andre land. Derfor er innvendingene i europeisk fagbevegelse kraftige mot at alle land skal følge samme oppskrift. Hvis alle gjør som Tyskland blir det ingen land å eksportere sine produkter til og også innenlands etterspørsel vil synke. Dersom dette skjer på toppen av kraftige kutt i offentlig budsjetter, vil alle land få en negativ vekst eller resesjon som økonomene kaller det. Nå ser det ut til at IG Metall dette året vil bryte ut av ringen med moderate oppgjør. Årets krav er friske 6,3 prosent og med en lav inflasjon rundt to prosent, kan man håpe på en reallønnsforbedring. Men arbeidsgiverne har hittil ikke kommet kravet i møte.
Skrevet av Knut Arne Sanden
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar