Blåruss, ord til ettertanke

Ikke visste vi at de skulle komme til å styre verden der de sto.

Det var oppstilling første skoledag etter en lang ferie. Gymnaset hadde fått en helt ny klasse, - økonomisk gymnas. De sto der, litt mer disiplinert enn engelsklinja, i hvert fall sammenlignet med engelsklinja med kunst, som bare ble kalt for engelsk med hasj.

De lukta ikke direkte fjøs slik som gutta på reallinjen ofte gjorde, odelsgutter som skulle ta over gården, men som mente at realfag var den beste måten å komme inn på landbrukshøgskolen på.

Men hadde vi behov så mange bankkassere, regnskapsførere og revisorer? Det kunne vi ikke fatte og begripe tidlig på 70-tallet hvor Vietnamkrigen, invasjonen i Tsjekkoslovakia og norsk medlemskap i EEC skapte politisk engasjement både til høyre og til venstre. Lite visste vi om snikende globalisering og liberalistisk politikk. Trygve Hegnar var en raring ingen hadde hørt om. Bladet som han snekret sammen hjemme på kjøkkenet hadde han frekt tatt navnet fra selveste hovedverket til Karl Marx, Das Kapital. Et verk som flere studiesirkler i regi av SUF, sosialistisk ungdomsforbund, hadde gitt oss innsikt i, men begrenset forståelse av.

Så ble de russ de også da etter tre år, med blå luer, og kanskje allerede da en smule mer kjepphøye enn rødrussen, for ikke å snakke om grønnrussen som ga seg etter bare tre år på ”Rasken”.

Så gikk nu åran, som de sier i Nord-Norge. Nye kull med blåruss ble rullet ut og mange fortsatte sine økonomiske teoretiseringer i regi av Handelshøyskolen i Bergen og Bedriftsøkonomisk Institutt. Da Willoch oppløste bankreguleringen og boligkooperasjonen traff jeg igjen en av de som lånerådgiver i sparebanken. Da jeg kom til med selv igjen var jeg påført et 1.prioritetslån på kr. 800.000 som var fem ganger min årslønn. Senere kuppet de USA og Storbritannia hvor Nobelprisvinneren i økonomi, Milton Friedman ble en slags økonomisk føringsoffiser for både Ronald Reagan og Margareth Thatcher.

Nå sitter de rundt over alt i sine mørke merkedresser og drakter og prediker ”økognomi”. De dukker opp i aviser og fjernsyn og kommenterer glatt alle politiske spørsmål slik at det høres ut som en finansanalyse. Foran flimrende dataskjermer sender de selskaper og valutaer til nye høyder eller dype avgrunner. -Vi er Markedet, så bare pass dere.! Regjeringer må danse etter børspipene. Gjør dere ikke som vi har bestemt dobler vi renten på statsobligasjonene. Det er to regler som gjelder: 1. Markedet har alltid rett. 2. Dersom Markedet har feil, se punkt 1. Nå er snart hele €urosonen tatt som gisler.

Det er ikke mange dissentere i menigheten. En professor ved Columbia Universitet i New York, Josepth Stiglitz, er en mann som banner i kirka. Han har en Nobelpris i økonomi som kanskje gjør det litt enklere for ham. Hør bare her, sitert fra dagens Næringsliv 29. august 2011:

- Dette er ingen gullalder for makroøkonomi. Vi har en krise i økonomien. Det burde også være en krise for økonomifaget. Vi må revurdere makroøkonomien.

Han raljerer over de makroøkonomiske modeller som brukes. -Eksisterende modeller bygger på at økonomien er selvregulerende og at bobler ikke oppstår. Det at man ikke kan se den usynlige hånden skyldes at den ikke er der, sier han.

- Det amerikanske arbeidsmarkedet som er det mest fleksible er det med høyest ledighet. Hovedutfordringer er å få en finanspolitikk både i USA og Europa som stimulerer økonomien gjennom investeringer som styrker den langsiktige vekstevnen for eksempel infrastruktur, sier han.

Hør. Hør. Jeg tror sannelig mannen aldri har vært blåruss.

Skrevet av Knut Arne Sanden