Lagdeling

Det var blitt ganske mange år siden jeg hadde vært der ,- i Paris. Men minnet om en hyggelig lunsj på en fortausrestaurant satt fortsatt friskt i hjernebarken. Stedsansen spilte meg ei heller et puss for da jeg rundet et hjørne så jeg den ligge der borte i neste gatekryss. En ombygget tidligere jernbanestasjon med et bredt og romslig fortau utenfor som var breddfull av små bord og tomme stoler. Jeg var den første lunsjgjesten og siktet meg inn på et bord ute, men inntil veggen siden våren ennå var ung. En mann i brun dress spurte om jeg hadde reservert, noe jeg ikke hadde. Han forsøkte derpå å manøvrere meg inn i restauranten. Jeg lurte på om bordet jeg hadde valgt var opptatt og fikk det motstrebende siden det ledig.

Vel til rette kom det en ung dame i brun skjørtedrakt med spisekartet. Jeg forsøkte å bestille noe å drikke fra henne. Det kunne hun ikke, før det kom en ny mann denne gang i svart dress og overrakte vinkartet.

- En karaffel vin, rød, takk.

Ingen karaffelvin, nei, men på side 14 hadde de en god rødvin i halvflaske. Jeg sa ok. Deretter kom det en yngre fyr i sort bukse og hvit skjorte med en skål oliven. En tilsvarende kollega kom med fersk brød. Jeg forsøkte meg på en bestilling, men det kunne ikke skje før person nummer to i brun dress dukket opp for å notere bestillingen. Den kom litt senere da servert av en noe eldre person i svart bukse og hvit jakke med epåletter. Mellom forrett og hovedrett var det tid for å se på livet. Ved siden av hadde det satt seg en ungdommelig bestemor med et fjortisaktig ryggesløst barnebarn. Hun skulle bare ha slankevann og slankemat og retten hun fikk så nærmest ut som å ha bli reddet rett før oppvasken. Den forsvant raskt ned sammen med en intens samtale på mobiltelefonen. Fjortisen gaflet i seg en stor hamburger og pommes frittes før han skled ytterligere ned i stolen med en kjedsommelig mine og en mobiltelefon klistret til hodet.

Ved fortauskanten stoppet en stor firehjulstrekker hvortil det løp to menn i en slags uniform for å ta hånd om og parkere bilen. Olivensteinene ble fjernet av en ny ungdom som dessverre ikke kunne helle opp vin fra flasken som var satt akkurat utenfor rekkevidde. Det var forbeholdt menn i brun dress, kanskje også sort. Mest styr ble det da det kom en ny stor bil og ut steg en mann med pondus og blå dress. Skulle man tro av oppstyret og utseendet kunne det vært en arabisk konge eller diktator, helst begge deler. Det viste seg at var eieren som utøvde sin eierfunksjon ved lunsjtider og som overhøflig ble geleidet til sitt stambord, slapt hilsende på alle stamgjestene.

Stedet fristet ikke lenger til dessert eller kaffe og regningen kom i en liten sølvboks. Der det for en del år siden på en enkel papirlapp hadde stått 16 franc sto det nå 16 Euro med en null bak.

Jeg betalte kontant og konstaterte i det stille at lagdeling koster flesk uten at det smaker verken noe mer eller bedre av den grunn. Men Paris har heldigvis flere fortauer med spisesteder på.

Skrevet av Knut Arne Sanden