Fra gulasjkommunisme til EU

Gulasj*kommunisme ble det kalt. Under det øst-europeiske jernteppet og den nådeløse sovjetiske panserhånda, hadde det ungarske kommunistpartiet klart å blåse opp en liten luftlomme. Der kunne man i tillegg til den obligatoriske lukten av lavoktanbensin og brunkull, kjenne en eim av ”ein bischen freiheit” og litt mer paprika til folket enn i nabolandene.

Første halvår i 2011 t ledet Ungarn EU klubbens 27 medlemsland, et formannskap som best ble merket av befolkningen i hovedstaden Budapest ved hylende sirener og blålys som blinker i kveldslyset, eskorterende blanke sorte limousiner av tysk merke, ikke helt ulikt hvordan det var før Berlin-murens fall. Men da var det sovjetiske biler av merket ZIL som banet seg veg i tilnærmet biltomme gater.

Nå er det bare gulasjen tilbake. Kommunismens helter er med jorda jevnet og henvist, nei ikke til historiens skraphaug, men til en slags øst-europapreget, Disneyaktig minnepark utenfor byen.

Den mer alvorlige delen av historien finnes i et eget terrormuseum midt byen. Men det er ikke vår tids Bin Laden type terror som vises, men en langt mer omfattende psykisk og fysisk terror fordelt over to regimer, det fascistiske og det kommunistiske. Utenfor på veggene i hodehøyde finnes det portretter av noen av de som satte livet til i oktoberdagene 1956. Opprøret ble brutalt valset over av sovjetiske tanks noe som skapte en flyktningestrøm som også nådde Norge uten at den gang ble reist spørsmål om dette var ekte flyktninger. Ny undertrykkelse til tross så, vokste det fram et litt friere økonomisk styresett som baserte seg på at ingen i hvert fall skulle gå sultne til sengs, takket være en utstrakt privat produksjon av en del landbruksvarer.

Ungarn fulgte i likhet med de andre østblokklandene den økonomiske pendelbevegelsen, fra sentrale femårsplaner til hyperkapitalisme, klippet ut fra amerikanske lærebøker. Skuffet sto vest-europeiske sosialdemokrater tilbake på sidelinjen med et forgjeves håp om en blandingsøkonomisk tilpasning til de vestlige velferdsstater. De samme svingninger skjedde i politikken, først til høyre, så til venstre og nå en regjering med klare høyrenasjonalistiske trekk og en dagsorden for den ”ungarske nasjon”. Det bor mange etniske ungarere i nabolandene, særlig Romania som lengter ”hjem” eller venter på en liten ”Anschluss”.

Ungarn åpnet sine grenser til sitt gamle dobbeltmonarki Østerrike ett år før Berlinmurens fall. Det resulterte i en strøm av DDR-borgere med visum til Ungarn som nærmest fritt kunne ta seg inn i det forlokkende Vesten. Sånn sett ga Ungarn et viktig bidrag at det fysiske skillet mellom øst og vest forsvant.

I dags preges landet av alt det som finnes alle andre steder: Hennes og Mauritz, Nokia, japanske biler, og amerikanske kaffe- og burgersteder. Den gangs relative likestillingen mellom kjønnene er erstattet av lårkorte lokkedamer utenfor Friday’s og strippeklubber. De dårlige sex-videosjappene som spratt opp som sopp etter regnvær, er forsvunnet og erstattet av internett-ereksjoner.

Den noenlunde jevnt fordelte tilgjengelige ”velstanden”, er erstattet av noen svært rike og ganske mange fattige, lett gjenkjennelige på store SUV’er og offentlig tigging. Prisene er markedsstyrt, 900 forinter, 30 kroner, for en kaffe i det fem stjernede Royals hotellbar, 100 forinter, ca 3 kroner rett utenfor på en lokal bar. Verken gjennomsnittslønna eller minstelønna rundt 450 forinter tilsier hyppige besøk på det første stedet.

Landet skal nå få sin porsjon smalhans. Det skal kuttes i de offentlige budsjetter lik to prosent av BNP. Det blir reformer i arbeidslivet for lettere å si opp folk, arbeidstiden skal opp til 44 timer ukentlig, men betalt bare for 40 og avspasering erstatter overtidsbetaling. Det skal bli frivillig å ha bedriftsutvalg, en innsparing lik en direktørlønn eller to i en stor bedrift. Men direktørene blir så mye mer effektive når de kan bestemme selv etter å ha forhandlet med seg selv. Ingen av forslagene er drøftet med fagbevegelsen, bare arbeidsgiverne. Og arbeidsgiverne snakker ikke med de seks landsorganisasjonene.

Men nå hører jeg snart spørsmålet over furua som sist: Er dette enda en slik ”alt-var-så-mye bedre-før-artikkel”?

Nei, det er ikke det. Evnen til å tenke selv har ikke slått rot. Motet og lysten til å ta egne beslutninger på lavere nivå er ikke tilstede. Det er best å følge boka og vente på et nikk fra en overordnet før noe utføres. Kunder er egentlig noe brysomt som bare forstyrrer arbeidsdagen. Byråkratiske rutiner for å betale finnes fortsatt. Sparetiltakene har ikke nådd Budapest sin tunnelbane, verdens nest eldste. Der står det fortsatt to kontrollører pluss en billettør på alle stasjoner i begge retninger fra kl. 0600 til 24.00 hver dag. Det påstås at det lønner seg, hvis ikke hadde ingen kjøpt billett.

Så noe er ved det ”dårlige” gamle. Men det er sannelig nok av nye dårlige ting som ikke var der før. Så dette var en ”sånn-type-artikkel”.

*Gulasj: Ungarsk nasjonalrett enten som suppe eller som hovedrett med oksekjøtt, helst kalvekjøtt i en paprikapreget buljong med ulike grønnsaker.

Skrevet av Knut Arne Sanden