Jeg har gått under faner og flagg

Jeg har gått under faner og flagg. Igjen. Denne gangen i byen Wroclaw sør i Polen, en by som ble smadret av russerne i 1945 da de jaget ut tyskerne. Der gikk jeg sammen med over 50 000 andre fagorganiserte fra nesten hele Europa. Jeg representerte ikke mindre enn nærmere fem millioner LO-medlemmer i fem nordiske land. Demonstrasjoner er ikke en viktig del av den nordiske modellen hvor seige forhandlinger spiller hovedrollen i fagbevegelsens maktutøvelse. Derfor var deltakelsen ganske beskjeden.

Denne gang var det i Polen demonstrasjonen fant sted. Der var EUs finansministere samlet for igjen å diskutere krisen i europeiske økonomi og for igjen ikke å fatte noen konkrete beslutninger bortsatt fra å utsette neste hjelpetiltak til Hellas til oktober. Da er de greske statskasser tomme og lønninger kan ikke lenger utbetales.

DEFS, den europeiske fagbevegelsen, demonstrerte enda en gang for en annen økonomisk investeringspolitikk i stedet for endeløse kutt i offentlige budsjetter og lønninger. Det er ja til europeisk solidaritet og ja til jobber og arbeidstakerrettigheter men fortsatt et rungende nei til mer smalhanspolitikk.

Det gikk ikke lydløst for seg med kinaputter, vuvuzelas, flyalarmer og annet som lagde lyd. - Vi skal lage et h…….s spetakkel, pleide tidligere LO-leder Yngve Haagensen å si når LO ikke fikk viljen sin. Og det gjorde vi til gangs. Men å rigge opp 50000 fotsoldater tar tid, to timer i solen og 24 grader varme stimulerte væskeinntaket. Pølser , hamburgere og koteletter kunne kjøpes i ventetiden, men ikke alkoholholdig drikke. Men vann og cola har samme gjennomløpshastighet som andre væsker og kommer ut igjen i nesten samme mengder som inntaket. Den innleide toalettkapasiteten ble fort sprengt, men startområdet lå inne i på Olympia-stadion fra 1936 da byen het Breslau og var en del av Tyskland. Stadion var omringet av en stor park med busker og trær og ga i hvert fall gutta en mulighet for praktiske løsninger. Vesentlig vanskeligere ble det senere under vegs da hele kortesjen nærmet seg sentrum og folk sto på fortauet for å se hva slags folk som lagde så mye bråk. Det kunne holde hardt, til gjengjeld ble alle vertshus rundt Rådhuset hvor alle talene skulle holdes, fort fylt opp av toalettrengende demonstranter.

Rekken av Europademonstrasjoner begynner å bli lang. Lenge fant de sted i Brussel noe som var en stor belastning for de tre belgiske landsorganisasjonene som må sikre kjernetropper i titusen tall. Senere har demonstrasjonene beveget seg rundt sammen med EU-formannskapet til Ljubljana, Luxembourg, Budapest og nå altså Polen . Wraclow er en by med en tusenårig historie, men gamlebyen som ble fullstendig utradert i 1945 ser bare gammel ut fordi alle husene ble bygget opp igjen i sin opprinnelig stil i 1950-60 årene. Resten av byen med sine 600000 innbyggere er sterkt inspirert av Stalin-arkitektur og grå betongklosser. Dette står i sterk kontrast til alle de nye blanke bilene som polakkene har kjøpt i hopetall de siste årene. Så selv om det er krise i Europa går det ikke så ille i Polen. De har en vekst som er to-tre ganger gjennomsnittet i EU og en valuta, zloty, som ikke er bundet til €uro. Ledigheten er kanskje lavere en statistikken tilsier på 9 prosent fordi en del er registret som ledige mens de tidvis arbeider i et annet land, deriblant Norge. Også Polen sliter med sosial dumping fordi arbeidstakere fra Ukraina og Hvite Russland arbeider for nesten ingen ting illegalt og helsvart.

Det var de to polske organisasjonene , Solidaritet og OPZZ, den ”reformerte” fagbevegelsen som sto for hovedtyngden av de vel 50000 deltakerne. Med så mange mennesker som skal oppmarsjeres er det lettere å forstå at krigføring i gamle dager ikke var noen oversiktlig affære hvor alle visste hva de andre gjorde. Men etter hvert kom alle seg av gårde riktig veg. De siste var knapt forlatt Olympiastadion da de første inntok Rådhusplassen.

Men da hadde alle 27 EU-finansministere rømt fra byen. Kanskje fryktet de opptøyer.
Så ble vi hørt? Absolutt, det var ikke til å unngå. Ble vi lyttet til? Det er mer tvilsomt. Men EUs finansministere lyttet heller ikke til en selvinvitert amerikansk finansminister som for første gang deltok på et europeisk møte. Hans beskjed var gjøre mer mot krisen, få ned gjelden og få likviditet i banksystemet. Hans melding ble også lyttet til med lukkede ører. Det nytter ikke å komme her og komme her selv om du er finansminister i verdens rikeste land og med snart verdens største budsjettunderskudd. Så han dro hjem igjen i et mini ”Air Force 1”, en Boing 737 på størrelse med president Obamas dalende popularitet.

Ukens merkeligste økonominyhet var at tidligere ”utviklingsland” som China, Brasil, India og Russland samt Sveits gjerne vil hjelpe de gamle imperialistiske kolonimaktene med litt kreditt, slik at de kommer over kneika.

– Nå står ikke verden til påske, ville bestemor ha sagt, om hun hadde levd.

Knut Arne Sanden